I år er det 60 år siden et utvalg ledet av Berit Ås la fram en rapport om behovet for forskning om norske forbrukere og deres rolle og stilling. Rapporten representerer en milepæl for den samfunnsvitenskapelige forbruksforskningen i Norge.
Av Ole-Erik Yrvin og Terje Emblem
Fra en sped start har slik forskning utviklet seg til det den er i dag, et sentralt og nødvendig kunnskapsgrunnlag for blant annet politiske valg og beslutninger. I 1965 møtte imidlertid planene om en satsning på samfunnsvitenskapelig forbruksforskning sterk motstand. Det tok flere år før slik forskning for alvor kom i gang, og den foregikk langs andre organisatoriske spor enn først planlagt.
Trang fødsel for forbruksforskning
Utvalget Berit Ås ledet, var satt ned av Forskningsrådenes fellesutvalg. Da rapporten forelå, la imidlertid fellesutvalget den til side uten noen reell videre oppfølging. Berit Ås kommenterte selv dette senere, i en kronikk i Dagbladet i januar 1971: «(Jeg) trodde det ville være mulig å etablere en forbrukervennlig, samfunnsvitenskapelig forskningsvirksomhet», og fortsatte:
«Alle håp falt imidlertid i grus da formannen i den komite som boken var skrevet for, en av de fremtredende ledere av Statistisk Sentralbyrå, kategorisk uttalte: ‘Hvis det skal skje noen forbrukerforskning, så skal det skje her.’ Overfor mektige menn må en bare vike… iallfall for en stund, og jeg karret meg, som en svimeslått hund, ironisk nok tilbake til ulykkesforskning.»1
Ifølge Berit Ås hadde representanten ikke engang lest rapporten.
Berit Ås utdypet selv innholdet i rapporten. I 1966 utga hun boken Forbrukeren i det moderne samfunn, der hun fremmet en serie faglig begrunnede forslag om veien videre for norsk forbruksforskning. Sentrale nøkkelord var blant annet
- «politiske markeder» som nå gjerne kalles «offentlige tjenester»,
- hvordan vi oppfatter «tingenes verden»,
- ulikheter mellom forbrukergrupper: «den svake forbruker»,
- institusjoner, konflikter, fagområder og interessegrupper
- behovet for «nye teorier om forbrukeratferd».
I boken drøfter hun nøkternt og detaljert forbrukerens stilling, både fra produsentens, reklamepersonens, politikerens og forbrukerorganisasjonenes ståsted. Boken inneholder en teoretisk og praktisk gjennomgang av de sosialpsykologiske og sosiologiske forhold som hvert enkelt menneske, og grupper av mennesker, møter i forbruk.2
Planen om en videre satsning på norsk samfunnsvitenskapelig forbruksforskning hadde likevel gått i stå. Imidlertid kom denne prosessen etter hvert i gang igjen, men nå langs to andre hovedspor.
Et merkantilt forskningsfond
I 1969, under regjeringen Borten, oppnevnte statsråd Kåre Willoch i Departementet for handel og sjøfart en komité til å utrede merkantil forskning.
Den 16 manns store komiteen var ledet av professor Leif Holbæk-Hanssen, en faglig nestor på området. I tillegg til representanter fra forskning var varehandel og industri sterkt representert, mens forbrukersiden var fraværende. Allerede i februar 1970 forelå komiteens rapport.3
Rapporten og de forslagene den inneholdt, ble møtt av kraftig kritikk fra forbrukerhold, særlig fra Forbrukerrådet. Dersom komiteens anbefalinger ble fulgt, uttalte rådet, ville dette ramme forbrukerne, blant annet i form av mer pågående og aggressiv reklame, og ville utelukkende være til fordel for produsenter og varehandel. Forbrukerne ville kun bli ansett som kunder, uten at deres interesser ville bli ivaretatt.
Dersom forskningen på dette området skulle komme i gang, måtte forbrukerinteresser komme inn og ivaretas på en helt annen måte. Også på vitenskapelig hold ble rapporten i noen grad møtt med skepsis. Norges Handelshøyskole, Holbæk-Hanssens egen institusjon, var skeptisk, og på studenthold, representert ved Norsk Studentunion, ble den planlagte satsingen blankt avvist.
På Stortinget ble den planlagte forskningsinnsatsen møtt med skepsis i deler av både Venstres og Arbeiderpartiets stortingsgrupper. En betydelig del av Aps stortingsgruppe, særlig frontet av kvinnelige medlemmer, argumenterte for at forskning trengtes for å styrke forbrukernes stilling vis a vis salgsleddet, slik Berit Ås tidligere hadde gått inn for. Stortingsdebatten om den planlagte etableringen av Fondet for markeds- og distribusjonsforskning (FMD) i april 1971 avspeilet et tydelig fokus på og engasjement for forbruksforskning.
Resultatet ble et kompromiss. Stortinget vedtok å opprette FMD som en ny institusjon, men der også forbrukerforskning skulle være med, og forbrukerinteresser skulle være representert i institusjonens styre.
Etableringen av FMD innebar en ny giv for forbruksforskningen, både i form av bevilgninger til andre forskningsinstitusjoner og forskning i egen regi. Forbruksforskning var et av tre satsingsområder. Ifølge en senere evaluering av FMD som ble utført av forskere ved Statistisk Sentralbyrå, var forbruksforskningen svært vellykket.4 Ikke minst skyldtes dette framsynte ledere som Sigmund Grønmo og Eivind Stø. Denne forskningen hadde også velinformerte og godt fornøyde brukere, som Barne- og familiedepartementet og Forbrukerrådet.5
En egen bevilgning til familie- og forbruksforskning
Økt satsing på forbruksforskning hadde også et annet utspring. Regjeringen Bratteli, som kom til makten i 1971, la til grunn det såkalte sektorprinsippet i norsk forskning. Dette var basert på at hvert departement hadde ansvar for forskning på sitt område, noe som omfattet ansvar for finansiering, prioritering og bruk av forskningen der det var relevant. I tråd med dette prinsippet kom det en ny post på budsjettet for 1972 til Barne- og familiedepartementet med ansvar for forbrukerpolitikk, 0,5 mill. kroner.
Den nye statsråden, Inger Louise Valle, la vekt på at denne bevilgningen skulle gå utenom det nyetablerte FMD. Dette hadde også en annen bakgrunn enn å ivareta sektorprinsippet.
Valle kom fra stillingen som leder av Forbrukerrådets juridiske avdeling, og hadde ført rådets knallharde og kompromissløse høringsuttalelser mot etableringen av FMD i pennen. Hun hadde støttet opp om motstanden den planlagte satsingen i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, men måtte nå, som minister, motvillig godta at FMD ble etablert. Hun ønsket forbruksforskningen velkommen, men likte dårlig at den var knyttet til forskning om salg og varehandel.
I budsjettproposisjon for 1972 understreket departementet at: «Det har hittil vært satset lite på familie- og forbruksforskning» og «Det vil bla. bli lagt vekt på økt kjennskap til forbrukernes behov og til familiens og husholdningenes plass i det økonomiske system.»
Statsråd Valle hadde sommeren 1971 startet en intern utredning om hva en slik samfunnsvitenskapelig forbruksforskning kunne inneholde, og hvordan den kunne organiseres. Større prosjekter skulle forelegges et forskningsråd til faglig vurdering før eventuell tildeling fra departementet. To nye medarbeidere ble rekruttert til å styrke arbeidet på disse to forskningsområdene.6
Som angitt ovenfor, utviklet kontakten mellom dette departementet og FMD seg svært positivt. Departementets bevilgninger til forskning var i utgangspunktet ment som et alternativ til forskningen ved FMD, men ble etter hvert i stor grad gitt som bevilgninger til særskilte prosjekter ved FMD.
Etter hvert har Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) sikret et bredt og fremtidsrettet perspektiv i forbruksforskningen. Dette sørget for framveksten av et moderne forbruksforskningsmiljø i Norge, noe som er unikt i europeisk sammenheng.
Berit Ås – en pioner
Høsten 1972, i budsjettproposisjonen for 1973, mer enn seks år etter at boken til Berit Ås kom ut, beskrev Departementet for familie- og forbrukersaker kunnskapssituasjonen slik:
«Arbeidet med fordelingen av midlene for 1972 viser at en på familieområdet i Norge har et bredt forskningsmiljø, mens forbruksforskningen vesentlig er begrenset til varetekniske undersøkelser. Innenfor forbrukerområdet har en derfor måttet prioritere prosjektutvikling.»
Og departementet fortsatte: «Det tas sikte på forskning omkring husholdningens ressurssituasjon, unge familiers etableringssituasjon, forbrukerundervisning i skolen og evaluering av de tiltak som settes i gang…Forskningsprosjektene innen familiespørsmål omfatter undersøkelser av likestillingsproblemer, behov for og kostnader av førskoleinstitusjoner og behov for service-ordninger for hjemmene.» Et mer detaljert program fulgte lenger ute i budsjettproposisjonen.
Framveksten av forbruksforskningen på 1970-tallet må også ses i lys av utviklingen innenfor norsk samfunnsvitenskapelig forskning generelt. Nye samfunnsområder kom under lupen, og nye forskningsinstitusjoner var blitt til. Samtidig er det grunn til å understreke den grunnleggende betydningen Berit Ås hadde innenfor forbrukerforskningen spesielt. På dette området var hun utvilsomt en pioner og en visjonær. De linjene som ble trukket opp, var i stor grad tuftet på det arbeidet Berit Ås hadde gjort et tiår tidligere, og hadde stor betydning for den videre satsingen innenfor norsk forbrukerforskning.
Ole-Erik Yrvin er samfunnsviter, pensjonist og har tidligere arbeidet i Barne- og familiedepartementet.
Terje Emblem er dr.philos., pensjonist og har tidligere arbeidet i Norges forskningsråd.
Foto: Aktuell NTB
- Dagbladet 26.01.1971 ↩︎
- Berit Ås, «Forbrukeren i det moderne samfunn. En orientering om psykologisk og sosiologisk forbrukerforskning.», Universitetsforlaget 1966, 166 sider. ↩︎
- Innstilling fra en komité, oppnevnt ved kongelig resolusjon av 10. april 1969, til utredning av spørsmålet om opprettelse av et merkantilt forskningsfond, avgitt 21. februar 1970. (Vedlegg til St.prp. nr. 37 (1970-71). ↩︎
- Statistisk Sentralbyrå, 1988: Evaluering av Fondet for markeds- og distribusjonsforskning. ↩︎
- Emblem, Terje, 2010: Kampen om FMD. En forskningspolitisk analyse av Fondet for markeds- og distribusjonsforskning 1971-1989. ↩︎
- Karin Stoltenberg ble rekruttert for å styrke arbeidet med familie- og likestillingsspørsmål og Ole-Erik Yrvin til å arbeide med forbruksforskning. ↩︎