En kommentar til AFINO-boken The Fragility of Responsibility: Norway’s Transformative Agenda for Research, Innovation and Business, om ansvarlig forskning og innovasjon og hva det betyr for forskningspolitikken.
ELISABETH GULBRANDSEN, Elgaware
Etter to evalueringer og flere forskningsmeldinger med oppfordring om å vektlegge Forskningsrådets rolle som samfunnsaktør, ba to av Rådets forskningsprogrammer, BIOTEK2021 og SAMANSVAR, forskningsmiljøene om hjelp.
I 2016 ble læringsnettverket Digitalt Liv Norge (DLN) etablert, og i 2018 inviterte SAMANSVAR til en tilsvarende nettverksdannelse. Senter for Ansvarlig Forskning og Innovasjon i Norge (AFINO) kom i gang i Begge nettverkene representerte piloter eller eksperimenter for samfunnsansvarlig innovasjon, noe som kunne fungere som innspill til en tredjegenerasjons forskningsog innovasjonspolitikk.
AFINO ble avsluttet i 2024, og DLN har sluttdato i januar 2026. I desember 2024 ble artikkelsamlingen The Fragility of Responsibility. Norway’s Transformative Agenda for Research, Innovation and Business (open access) publisert med bidrag fra AFINO. Siden jeg var involvert i å begrunne og utforme invitasjonen fra SAMANSVAR, er ikke dette en bokanmeldelse i tradisjonell forstand, men en kommentar.
Foto: Giovanni De Grandis fra NTNU og Anne Blanchard fra Universitetet i Bergen er redaktører av AFINO-boken. Foto: De Grandis og AFINO.
Samfunnsansvarlig innovasjon
Det er en styrke at artikkelsamlingen gir et bilde av hvordan ulike grunnforståelser har vært i spill når samfunnsansvarlig innovasjon eller RRI (Responsible Research and Innovation) har vært på agendaen – nasjonalt så vel som internasjonalt – de siste 10-15 årene.
Det er Corporate Social Responsibility (CSR)- forskerne som står for den mest utbredte og minst kontroversielle forståelsen. De bidrar med tidsaktuelle analyser av bedrifters muligheter for å ta samfunnsansvar når de står i press mellom autokratiske og demokratiske regimer, og av den såkalte «åpenhetsloven» som trådte i kraft i 2022.
Artiklene som omhandler CSR-tematikk legger gjennomgående vekt på god og nøyaktig kunnskap som møter samfunnets behov for å handle på grunnlag av «den rette typen forskning» (side 239). Det å sørge for god styringsinformasjon eller «forskning for politikk» er en veletablert og legitim måte å ta samfunnsansvar på. Men ekspertblikket møter ikke SAMANSVARs invitasjon om utviklingsarbeid og læring i forskningssystemet.
Samproduksjon
I samlingens forord presenteres en annen grunnforståelse basert på ikke-lineære konsepter for forholdet mellom forskning og samfunn, eller vitenskap og politikk. Budskapet er at den lineære modellen, som gjør det mulig å tenke avstand og arbeidsdeling mellom forskning og politikk, eller vitenskap og samfunn, må suppleres med en samproduksjonsmodell; en såkalt integrert eller interaktiv modell.
Den forskningspolitiske analysen i forordet bygger på at forskning virker sammen med, eller som innvevd i, andre samfunnsmessige, kulturelle og historiske forhold og derfor er «… practically all the crises we are now facing (…) at least partly caused by science and technology». Det betyr at forsknings- og innovasjonsaktivitetene «… are now seen as an integrated part of the social, economic and cultural systems that create the problems we are facing». Forskningssystemet kan ikke lenger plasseres i en egen boks utenfor samfunnet (side VII).
Forskningsinstitusjonene kommer dermed tett på en politisk rolle, som medskapere i de facto politikkutvikling. Det åpner seg muligheter for at institusjonene kan være involvert, ikke bare i Schumpeters kreative destruksjon, men også i Luc Soetes destruktive kreasjon.
Integrerte modeller aktualiserer samfunnsaktørrollen, ikke bare for Forskningsrådet, men også for de andre institusjonene i forskningssystemet. Programplanene for SAMANSVAR og BIOTEK2021 bygget på integrerte modeller. Det var muligheten for at begge parter kunne være «låst fast i gamle mentale kart og fortellinger» (side VIII) som ga en motivasjon for den unike invitasjonen der to forskningsprogrammer ba forskningsmiljøene om hjelp. Det er et savn at den forskningspolitiske analysen i forordet i liten grad følges opp gjennom resten av boka.
Idealer og virkelighet
Men det er også mye å glede seg over. Dersom noen fremdeles skulle undre seg på hvorfor Europakommisjonens versjon av RRI ikke lenger er aktuell, kan Giovanni de Grandis sin filosofiske analyse anbefales.
I dette bidraget er det ingen henvisning til SAMANSVARs grunnforståelse. Det er nok bevisst. For i motsetning til SAMANSVARs samproduksjonsmodell, legger EU-versjonen til grunn at det er et gap eller en avstand mellom verdier som er allment akseptert i samfunnet og de som produseres via aktivitetene i forsknings- og innovasjonssystemet.
Det som kan sikre RRI, gitt dette utgangspunktet, knytter de Grandis til to hovedmålsettinger: «the ambition of aligning R&I with societal values and the aspiration to steer R&I through generating a shared responsibility for the future» (side 83). Men som den grundige filosofiske analysen hans viser, er ikke forutsetningene for å realisere slike målsettinger til stede i dagens forsknings- og innovasjonssystem. Det er et gap mellom ideal og virkelighet.
I forlengelsen av analysen advarer de Grandis om at luftige visjoner som bygger på en forestilling om avstand mellom forskning og samfunn, og som sikter mot å etablere en kraftfullt virkende «verdikjede» (side 110 ff), kun er egnet til å produsere håpløshet hos unge forskere (side 99).
Flere av de andre bidragene viser også til en ambisjon om å skape større verdimessig samsvar mellom forskning og samfunn. Men her er håpløsheten noe dempet. Den kunne vært enda mer dempet dersom ressursene i understrømmen av forskningspolitiske analyser som fulgte publiseringen av Brundtland-kommisjonens rapport i 1987 hadde vært tatt inn i drøftingene.
I flere av bidragene beskrives samfunnsansvarlig innovasjon eller RRI som noe som kom «utenfra» eller «ovenfra» i form av forsøk på politisk styring av forskning og innovasjon. De kunne tjent på å forholde seg tettere til en nordisk kontekst, der forskningens medvirkning til produksjon av kriser i naturmiljøet og sosial ulikhet med jevne mellomrom har dukket opp på dagsorden i forskningsmiljøene selv.
Dette så vi for eksempel i diskusjonene om kunnskapsmakt som fulgte siste generasjon av makt- og demokratiutredninger rett etter årtusenskiftet, og det ble igjen aktualisert gjennom landsomfattende diskusjoner knyttet til «Akademiaavtalene» i 2009-10.
Det skal nevnes at Matthias Kaiser på en forbilledlig måte trekker fram sin inspirator Knut Erik Tranøy. For Tranøy var forskning både samfunnsmakt og livsform. Vitenskapens selverkjennelse ble dermed et viktig omdreiningspunkt. Selverkjennelse forutsetter et tillitsfullt samspill mellom ulike fagfelt og Tranøy advarte mot konkurransementaliteten som allerede på 80-tallet preget forskerkulturen.
Avslutningsvis heller også Kaisers bidrag mot å se ulikheter, også verdimessige, som en ressurs for læring og utvikling: «Most scientists believe that their research is for the good of people, but few anticipate misuse or controversy. It is through dialogue with others that we may learn about other viewpoints, other value-landscapes, and other systems interfering with what we do» (side 45).
Spenninger
Bidraget som kommer lengst i å konvertere spenninger og konflikter til ressurser for læring og utviklingsarbeid i forskning og innovasjon, er også det som ligger tettest på SAMANSVARs forståelse av RRI som «… an iterativ learning process with deeply transformative aims» (side 117 ff).
I kapitlet «Navigating tensions around RRI in higher education» drøfter Anne Blanchard og Erik Bjørnerud forskerutdanning som et viktig, men krevende, innsatspunkt for omstilling i forsknings- og innovasjonssystemet. Både DLN og AFINO har satset på forskerutdanning og også samarbeidet om dette.
I forskersosialiseringen blir de etablerte institusjonene og forskningskulturens krav tydelige. Blanchard og Bjørnerud beskriver hvordan forskerstudentene opplever motstridende krav knyttet til «short-term temporalities and the expectation for quick results», «narrow merit-based criteria» og «the gap between intentions and outcomes in RRI projects» (side 126 ff.).
BIOTEK2021 og SAMANSVAR sine invitasjoner handlet om piloter for læring. Tanken var ikke, slik flere av artikkelforfatterne legger til grunn, at disse marginale (pr)øvelsene skulle føre til transformasjon av Norges forskningsråd eller endatil hele forskningsog innovasjonssystemet.
Helt til slutt presenterer Siri Granum Carson, som ledet AFINO, og Matthias Kaiser lærdommer fra AFINO i form av råd til Norges forskningsråd (side 272 ff).
Det er litt skuffende å se at rådet behandles som ren tilskuddsforvalter, idet rådene har form av «forskning for politikkutforming». Nærmere bestemt handler rådene om bedre rammer og vilkår for forskningsutførende nivå. Det er mulig dette reflekterer en avvikling av samfunnsaktørrollen for Forskningsrådet, selv i perioden hvor AFINO har vært virksom.
Giovanni De Grandis og Anne Blanchard (red): The Fragility of Responsibility, Norway’s Transformative Agenda for Research, Innovation and Business, DeGruyter 2025