Forskning

Vilkårene for oppdragsforskning

Forskningsrådets direktør Arvid Hallén påpeker i dette innlegget at det er behov for å gjennomgå hvordan anbudssystemet for oppdragsforskning praktiseres og hvordan gode former for dialog og samspill kan utvikles mellom partene i slik forskning.
ARVID HALLÉN, NORGES FORSKNINGSRÅD
Vi har i Norge en sterk instituttsektor som opererer dels i et rent oppdragsmarked, dels i konkurranse om forskningsprosjekter særlig fra Forskningsrådets programmer og EUs rammeprogram. I år er det reist en debatt om den samfunnsfaglige oppdragsforskningen for departementene knyttet til manglende forskningsfrihet og et formalistisk anbudsregime som svekker forskningsmulighetene.Det ble påvist at det var vanlig å bruke kontrakter laget for rene konsulenteller utredningsoppdrag også for forskningsprosjekter. Debatten viste at mange aktører har vært lite bevisst på hva som bør være rammevilkår for forskningsarbeid, og bidro til at det er kommet på plass mer egnede standardkontrakter og større bevissthet om dette på begge sider.
Hindringer for dialog
Et annet forhold som påvirker relasjonene mellom oppdragsgiver og forskningsinstitutt, er det anbudsregimet som har vokst fram som følge av reglene for offentlige innkjøp. Instituttsjef Hilde Lorentzen satte problemstillingen på dagsorden i kronikken «Anbudstyranniet» i Aftenposten 12. april i år. Hun pekte her på at selv om konkurransebaserte tildelinger normalt skal fremme kvalitet, så har anbudsregimet dysfunksjonelle virkninger.
Hovedproblemet ligger i at dialogen mellom oppdragsgiver og forsker hindres i utformingen av prosjektet. Denne dialogen har vært et vesentlig element i oppdragsforskningens funksjonsmåte. Anbudsregimet, hevdes det, setter klare begrensninger for dialogen fordi oppdragsgiver før utlysning må utarbeide et detaljert konkurransegrunnlag, som ofte i detalj skisserer «hvilke forskningsspørsmål som er relevante og hvilke metoder som skal brukes». Senere i prosessen opplever mange at de er «fullstendig bundet av konkurransegrunnlaget, selv om det skulle vise seg å være mangelfullt eller direkte dårlig».
Det pekes også på mye uhensiktsmessig formalisme rundt alle sider av anbudsprosessen. I tillegg stykkes oppdragene opp i en lang rekke småprosjekter. Kortversjonen av denne historien formulerer Lorentzen slik: Tidligere tiders arbeidsdeling og tillit mellom partene er nå erstattet med formalisme og fremmedgjøring.
Jeg mener signalene fra instituttsektoren bør tas på alvor. Det er grunn til å tro at den praksis som beskrives, kan svekke mulighetene til å definere gode prosjekter og også gjøre det vanskelig å bygge et solid kompetansegrunnlag i instituttene i et godt samspill med programfinansiering. Hva kan være løsninger på de opplevde problemene?
Hvordan praktiseres anbudsreglene?
Løsningen er neppe å fjerne kravene til åpne utlysninger og konkurranse i oppdragsmarkedet. Det kan likevel være klare mangler ved måten konkurransen organiseres på. Vi bør derfor se nærmere på hvordan anbudsreglene praktiseres, og hva som kan være konstruktive modifikasjoner av den praksis som nå ser ut til å ha etablert seg. En nøkkel er selvsagt hva slags kunnskapsbehov man vil ha dekket, og om det er et forskningsprosjekt som er svaret på dette.
En enkel løsning ville være at departementene kanaliserer forskningsoppdrag gjennom Forskningsrådet, mens andre oppdrag lyses ut som anbud. Men dette er neppe løsningen. Departementene bør også kunne gi forskningsoppdrag. Da er det fornuftig at oppdragsgiver begrenser detaljeringen av forhold som bør bestemmes gjennom det faglige arbeidet. Det virker også rimelig at man ser på fordeler og ulemper ved å velge mange små oppdrag, og at man eventuelt vurderer andre prosjekt- og samarbeidsformer som et supplement. I første omgang kan det være et nyttig skritt at partene gjennomgår hvilken praksis som har utviklet seg, og hva som kan ivareta de hensyn til dialog og samspill som et forskningsoppdrag krever.
Både uavhengighet og dialog
Etter min vurdering er det også behov for dialog og samspill mellom forsker og oppdragsgiver i gjennomføringen av prosjektet. Dette ble borte i debatten om departementenes forsøk på styring av denne forskningen. Oppslagene kunne tolkes som om all dialog er brudd på forskningsetiske prinsipper. Jeg tror det er svært liten uenighet om at forskeren må være uavhengig og ha det siste ord, og at resultatene også av forskningsoppdrag skal kvalitetssikres gjennom åpen publisering med mulighet for kritikk både fra leg og lærd. Men debatten var så opptatt av å understreke dette prinsippet, at man har mistet av syne hvordan dialogen mellom forsker og oppdragsgiver er en viktig del av dette kunnskapssystemet.