Forskning

Verdensmester i kunnskap – men ikke i innovasjon? Jakten på mulige forklaringer på "det danske mirakel"

Danmark er et nytt internasjonalt forbilde for god forskning og vellykket forskningspolitikk, og heller ikke på innovasjonssiden synes det å stå dårlig til i Danmark. På sin første store konferanse i mai i år inviterte det nye Danmarks Forsknings- og Innovationspolitiske Råd (DFiR) (se intervju med lederen, Jens Oddershede,  i Forskningspolitikk, nr. 1, 2015) til debatt om årsakene til at Danmark gjør det så bra i forskning, og om det på innovasjonssiden egentlig står så bra til som indikatorene kan tyde på.
EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
Mye i skandinavisk forskningspolitikk handler for tiden om det «danske mirakel»: at dansk forskning så klart er posisjonert i den absolutte verdenseliten på høykvalitativ forskning. Det setter dermed svakhetene i svensk og norsk forskning desto tydeligere i relieff. Benner og Öquist satte dagsorden i svensk debatt da de ved å sammenlikne svensk og dansk forskning kunne tegne et nedslående bilde av svensk forskning i «fall» fra verdenstoppen i løpet av de siste par tiår, i grell kontrast til Danmarks stigende kurve og stabile posisjon i forskningens globale elitedivisjon. Da Norge ble tatt inn i det komparative bildet, ble utfallet for norsk forskning tilsvarende nedslående: «middelmådig», nå som før. For begge land var Benners og Öquists diagnose klar: for lite satsing på de aller beste, lite fokus på eksellens og «gjennombruddsforskning», svak akademisk ledelse. Forskningspolitikerne i disse landene unngår da ikke å måtte stille seg selv spørsmålet: hva har Danmark gjort riktig, som Norge og Sverige ikke har gjort; hvilke lærdommer og oppskrifter kan og bør hentes fra Danmark?
Svarene får man likevel ikke ved ganske enkelt å gå til kilden selv, danske forskningspolitikere. De blir svar skyldig og vedgår at de ikke selv vet hvordan og hvorfor de har fått det så godt til (i motsetning til finske forsknings- og innovasjonspolitikere, som i sin tid var skråsikre på hva de gjorde så bra – så lenge det gikk bra). Så det er ikke bare norske og svenske policymakere som ønsker å forstå den danske «modellen» og å utmynte lærdommer fra Danmarks «best practice»; også danskene selv vil finne ut av det – delvis for å ettergå om situasjonen faktisk er så positiv som den ser ut til – kanskje er det likevel rom for ytterligere forbedring? – men også for å unngå at de uforvarende kunne komme til å tukle med det gode de har gjort, med fare for å undergrave egen suksess.

Dette oppfattes som så viktige spørsmål at det nye danske forsknings- og innovasjonspolitiske råd (DFiR) gjorde dem til tema for sitt aller første prosjekt. Som ledd i prosjektet la rådet foreløpige resultater og hypoteser fram for kritisk granskning og debatt på en større konferanse i København i mai i år. Konferansens ubeskjedne tittel – «Verdensmester i viden», uten spørsmålstegn – besto sin prøve, ingen sprekker av betydning kom i debatten til syne i det strålende bildet av dansk forskning trygt plassert i verdenstoppen – det bibliometriske grunnlaget for bildet er robust, og samtaler med forskere og andre insidere bekrefter at det også reflekterer utbredte oppfatninger i det danske forskersamfunnet selv.

Mindre samstemte er imidlertid oppfatningene om hva årsakene til suksessen kan være – verken de fem hypotesene som DFiR selv la fram for debatt, eller andre som også ble luftet, oppfattes som endelige.

Flere hypoteser
Finansieringshypotesen – god vekst i bevilgningene til dansk forskning over mer enn to tiår – har mye for seg, og særlig synes balansen mellom interne og eksterne midler å ha vært god. Den eksterne andelen har økt betydelig i perioden, til nær 40 prosent, men det kan være positivt så lenge det ikke utarmer institusjonenes interne handlingsrom og svekker deres evne til å motta eksterne midler på egne premisser. Det kan imidlertid være i ferd med å skje. Excellence-hypotesen – Danmark var tidlig ute med en kraftfull og målrettet excellence-satsing – fikk også betydelig støtte. Det danske Grundforskningsfondets excellence-sentra synes å ha bidratt mye, selv om det ikke kan være hele forklaringen. «Spillover»-effektene til andre finansieringsorganer (som også har tatt i bruk senterbevilgningsformen) og til andre fagmiljøer (sentrene har forsterket den allmenne «kvalitetskulturen») kan ha vært betydelige. Men om dansk forskning preges av en utpreget kvalitetskultur, mye peker i den retning, kan det også ha historiske røtter vesentlig lenger tilbake. Ledelseshypotesen – at endringer i organisasjon og finansiering på 90-tallet ga institusjonenes sentralledelse utvidede fullmakter og økt handlingsrom – fikk mer blandet støtte, ikke alle er enige om at handlingsrommet faktisk ble, og blir, utnyttet i så høy grad. Ph.d.-hypotesen – markant satsing på forskerrekruttering og forskerutdanning fra 1990 av – og internasjonaliseringshypotesen – at dansk forskning er mer enn gjennomsnittet internasjonalisert – kan begge ha bidratt, men ble ikke oppfattet som hovedforklaringer.

En tilleggshypotese, delvis en fondshypotese, ble tilføyd fra salen: de særlig nære båndene i dansk forskning mellom akademi og industri, blant annet i kraft av mange store private fonds betydelige støtte til næringsrelevant grunnleggende forskning. Den fortjener oppmerksomhet: det ble pekt på at impact (siteringsgrad) gjerne er gjennomgående høyere når akademiske forskere sampubliserer med industriforskere; Grunnforskningsfondets eksellens-sentra viser seg ofte i praksis å ha sterke forbindelser til industrien, selv om det ikke spiller noen som helst rolle når fondet velger hvilke sentre det vil støtte. Og det er påfallende, ble det påpekt, at svensk forsknings «fall» har skjedd parallelt med en kraftig nedgang særlig i store internasjonale farmasøytiske bedrifters FoU-virksomhet i Sverige.

Mer tvil ble uttrykt om påstander – fra svensk hold, der en kanskje savner noe av nettopp dette – om at sterk handlekraft og rask reformtakt i dansk politikk bidrar positivt. De omfattende reformene på 2000-tallet i dansk forskning kommer for sent til å forklare en utviklingskurve som fikk retning og fart omkring 1990. Siden mye av det som DFiRs hypoteser omhandler skjedde på begynnelsen av 1990-tallet, kan det tvert imot ha vært viktig at dansk universitets- og høgskolepolitikk var relativt stabil i den påfølgende 15-årsperioden.

Paradokser i fleng
Det framstår altså som noe av et paradoks at om dansk forskning gjør det bra, vet danske (forsknings)politikere ikke hva de har gjort for å fortjene suksessen. De er dessuten mer usikre på hvor sterkt Danmark egentlig står når det gjelder innovasjon og stiller seg ikke fremmed for muligheten av at de har sin egen variant av det såkalt europeiske paradokset – sterk forskning, men svak evne til å utnytte den effektivt til økonomiske og samfunnsmessige formål. Riktig nok har enkelte analytikere oppløst det europeiske paradokset, ifølge dem står Europa svakt både når det gjelder forskning og evnen til å utnytte den, i hvert fall vesentlig svakere enn i USA. Men det kan ikke gjelde Danmark, som vitterlig har forskning i verdenstoppen, langt på vei på USA-nivå. Og dansk tvil om egen innovasjonsevne er, igjen et lite paradoks, mer på tross av enn på grunn av det bildet som vanlige innovasjonsindikatorer tegner. På EUs Innovation Union Scoreboard (IUS) har Danmark en grunnfestet posisjon i den eksklusive gruppen av fire «Innovation Leaders» (Sverige, Finland og Tyskland er de øvrige, mens Norge ikke engang hører hjemme i divisjonen under («Innovation Followers»), men ytterligere ett nivå ned («Moderate Innovators»)). Danskene tror imidlertid ikke helt på det positive bildet som IUS tegner av dansk innovasjon – i tråd med, men med motsatt fortegn, at heller ikke norske politikere og analytikere tror på det svært negative bildet som IUS tegner av innovasjonsevnen i norsk næringsliv.

DFiR konstaterer at mange av de forskningsindikatorene som bygger opp under Danmarks sterke posisjon i forskning, også er med i IUS’ sett av indikatorer for innovasjon, og mener at det vil gi et riktigere bilde av innovasjonsnivået i dansk næringsliv om rene forskningsindikatorer holdes utenfor og ikke telles dobbelt, også som innovasjonsindikatorer. I den andre enden av spekteret av innovasjonsindikatorer vil DFiR ta ut generelle økonomiske indikatorer for å stå tilbake med et snevrere utvalg av spesifikke innovasjonsindikatorer. DFiR er nok ennå i en tidlig, eksplorativ fase av denne gjennomgangen, noe alternativt bilde til det IUS gir av dansk næringslivs innovasjonsevne foreligger ikke. Men tilnærmingen gjør krav på interesse, også for eksempel i norsk innovasjonspolitikk, der de underliggende realitetene til det spesielle norske paradokset – svak innovasjon, sterk generell økonomi – gjør seg gjeldende som en erkjennelse av at omstillingens tid virkelig er kommet: når de gode økonomiske tider viser seg først og fremst å ha vært olje(pris)drevet, og heretter må bli innovasjonsdrevet.

Se artikler om samme tema i Forskningspolitikk nr. 1, 2014 og nr. 4, 2014 (leder).