Forskning

Sentre som endrer forskningslandskapet

Den norske ordningen med Sentre for fremragende forskning (SFF) har en klar merverdi for forskningsmiljøene – både for de utvalgte SFFene og for de som kan smykke seg med å ha vært «SFF-finalister». Senterordningen forventes å ha varige effekter på det norske forskningslandskapet i kraft av forsterket konkurranse og tydeligere arbeidsdeling mellom forskningsmiljøene, og ved at ambisjonsnivået er økt og internasjonaliseringen forsterket. Dette er noen konklusjoner i en evalueringsrapport fra NIFU STEP.
LIV LANGFELDT, FORSKER NIFU STEP
SIRI BRORSTAD BORLAUG, PH.D.-STIPENDIAT, UNIVERSITETET I OSLO
MAGNUS GULBRANSEN, PROFESSOR, UNIVERSITETET I OSLO
Evalueringen peker på at ordningen har lykkes med å fremme forskerrekruttering og forsterke internasjonaliseringen av norsk forskning. Den har også bidratt til mer nasjonalt og tverrfaglig samarbeid. En viktig forutsetning for sentrenes suksess er langsiktig rundsum-finansiering, ifølge informantene. SFF-finansieringenmuliggjør oppbygging av sterke forskningsmiljøer og rekruttering av høyt kvalifiserte forskere.
Merverdi og varige effekter
Internasjonalisering styrkes gjennom finansiering av internasjonale prosjekter, seniorforskere i bistillinger, gjesteforskere og bedre reisebudsjetter. Alle sentrene oppgir at de bidrar mer enn før til å gjøre norsk forskning internasjonalt synlig. De fleste av dem som kom til finalen i forrige søknadsrunde («SFF-finalistene»), er også svært fornøyd med SFF-ordningen og kan rapportere om betydelige effekter selv om de ikke oppnådde SFF-status. De har fått økte ressurser både fra egen institusjon og fra eksterne kilder, og de rapporterer også om økt internasjonalisering.
Statusen som «fremragende» er imidlertid viktig for sentrene. Å bygge opp et forskningsmiljø er sentralt i SFF-ordningen, og SFF-statusen er viktig for å oppnå både lokal og ekstern støtte i etableringsfasen. Statusen bidrar til å sikre tilleggsfinansiering og gjør at sentrene tiltrekker seg høyt kvalifiserte forskere og partnere.
Flere forhold tyder på at sentrene vil ha varige effekter på norsk forskning. SFF-ordningen forsterker konkurransen mellom norske forskningsmiljøer og fører til klarere arbeidsdeling mellom norske universiteter. Ordningen gir høyere ambisjoner og mål både for de involverte gruppene og for andre som prøver å oppnå SFF-status. Også økt internasjonalisering og «internasjonale» ph.d.-studenter som bygger opp sin karriere i andre land, men bevarer sterke bånd til norsk forskning, vil trolig gi varige effekter.
Vertsinstitusjoner og samlokalisering
Det er betydelige forskjeller mellom forskningsinstituttene og universitetene i hva det gir å være vertsinstitusjon for en SFF. Merverdien er større for forskningsinstituttene enn for universitetene når det gjelder økning i internasjonalt forskningssamarbeid og involvering i doktorgradsutdanning. På den annen side er merverdien større for universitetene enn for forskningsinstituttene når det gjelder effekt på forskningsadministrasjon og strategiarbeid. For instituttene har SFF-ordningen hatt liten effekt i dette henseende, først og fremst fordi de ikke har de samme administrative utfordringene.
Analysen indikerer at samlokalisering av de involverte forskerne gir synergieffekter og bidrar til bedre samarbeid og et mer dynamisk miljø. Det er verd å merke seg at noen av sentrene som ikke er samlokalisert, oppgir mindre internasjonale effekter enn de samlokaliserte sentrene. Det kan imidlertid ha mange grunner, og grundigere analyser er nødvendig for å forstå sammenhenger.
Økonomisk suksess og hardere konkurranse
SFFene har mer ekstern finansiering og generelt romsligere økonomi enn de fleste andre forskningsgrupper. SFF-bevilgningen fra Forskningsrådet står i gjennomsnitt for 20 prosent av sentrenes totale inntekter. Vertsinstitusjonens medfinansiering står i snitt for 24 prosent, mens andre bevilgninger fra Forskningsrådet står for 17 prosent og annen ekstern finansiering for nærmere 35 prosent. SFF-ordningen innebærer dermed at sentrene får betydelig ekstra ressurser. Her er det imidlertid store variasjoner mellom ulike fagfelt. For eksempel dekker SFF-finansieringen opp mot halvparten av budsjettet til de minste sentrene, mens den utgjør en mindre andel av budsjettet til de store sentrene innenfor blant annet biologi og medisin.
I evalueringen er det undersøkt hvorvidt sentrenes evne til å tiltrekke seg ekstra ressurser påvirker situasjonen for andre forskningsmiljøer. Det er ikke funnet belegg for at andre forskere på de berørte forskningsområdene kommer generelt dårligere ut på grunn av SFFene. Jevnt over er vertsinstitusjonenes medfinansiering av SFFene lavere enn den normale basisfinansieringen i faget. I de fleste tilfeller er heller ikke andelen som er finansiert av Forskningsrådet, større enn gjennomsnittet for faget. SFFene inne-bærer imidlertid hardere konkurranse om vertsinstitusjonenes ressurser og i noen tilfeller reduserte ressurser for andre forsk-ningsgrupper. Informanter ved rundt halvparten av de involverte institusjonelle enhetene mente at institusjonens medfinansiering innebar reduserte ressurser for andre grupper på institusjonen. I kun to tilfeller ble det sagt at den økonomiske nettoeffekten på de lokale omgivelsene var positiv. Disse variasjonene bunner blant annet i store variasjoner i verts-institusjonenes medfinansiering av sentrene (fra 0,8 til 35,1 millioner per senter i 2009). En sentral anbefaling i evalueringsrapporten er derfor at kravene til medfinansiering og dekning av overheadkostnader kommuniseres tydeligere, og at man i planleggingen av sentrene legger vekt på å unngå negative effekter av medfinansieringen.
SFFene har en stor del av doktor gradsstudentene på mange av de relevante forskningsområdene. De står også for en stor del av senior- og forskerstillingene i flere fag. Dette tilsier at SFFene har effekt på dagens ressursfordeling og at de vil kunne ha varige effekter på de involverte forskningsfeltene samt betydelige effekter på tilgrensende forskningsfelt – særlig på felt hvor det er få talenter.
Lokale spenninger og institusjonell læring
Vertsinstitusjonenes ledelse gir SFFene – og «excellence» mer generelt – høy prioritet. SFF-ordningen krever ekstra organisering og administrasjon, men vertsinstitusjonene tar godt imot sentrene og mener at de er verd den ekstra innsatsen. Det er likevel en del eksempler på motsetningsfylte forhold og stridigheter mellom SFFene og (andre miljøer ved) vertsinstitusjonene. Slike motsetninger bunner blant annet i frikjøp fra undervisnings-plikter, i at sentrene oppfattes å forstyrre balansen mellom faglige prioriteringer, i mer personlige forhold og i begrenset mulighet til ledelse.
Sentre med gode relasjoner til vertsinstitusjonen rapporterer økning i lokalt, nasjonalt og tverrfaglig samarbeid og også økt samarbeid med næringslivet. Der forholdet til vertsinstitusjonen er mot-setningsfylt, er effekten på slikt samarbeid mindre. I intervjuene med SFF-lederne framkom det dessuten at holdningene i ledelsen ved «morinstituttet» har vært viktige for det lokale samarbeidet og integreringen i det lokale forskningsmiljøet. Ved flere institusjoner er det igangsatt «integreringstiltak» som svar på kritikk av SFFer som isolerte, autonome enheter. At de første sentrene nå nærmer seg avslutningsfasen og planlegger sin framtid uten SFF-status og -finansiering, motiverer også til å søke bedre tilknytning til det lokale forskningsmiljøet.
Informantene fremhever at SFFene har styrket universitetenes evne til å prioritere og organisere forskning, og ført til økt anerkjennelse av betydningen av faglig ledelse. SFFene har gitt økt oppmerksomhet om, og «tvungen» læring i, forsk-ningsorganisering og ledelse. Det ligger an til at SFF-ordningen – sammen med andre liknende utfordringer – kan få varige effekter på universitetenes styring og organisering av forskning.