Forskning

Redaktør for de lange linjer

Etter å ha vært redaktør for 36 nummer og over 150  artikler har Egil Kallerud takket av som redaktør for  bladet Forskningspolitikk. Gjennom sin redaktørperiode  har Egil Kallerud vært en av de virkelig betydningsfulle  og innflytelsesrike analytikerne på feltet. 
Sveinung Skule, direktør, NIFU
Espen Solberg, forskningsleder, NIFU
«Langtidsplan for selvvalgt innlåsing:  Langtidsplanen for 2014–2023 gjør norsk  forskningspolitikks de facto stø kurs-linje  eksplisitt og til gjeldende politikk minst  fram til 2023. Men planen er i innhold diffus  og uforpliktende om sine fleste hovedprioriteringer  og konkret og forutsigelig  om et fåtall langtidsbudsjettliknende punkter  uten tverrsektoriell rekkevidde. Denne sementeringen  av stø kurs-linjen i norsk forskningspolitikk  kan på uheldig vis bidra til å  begrense videre diskusjoner om innretningen  av forskningspolitikk for omstilling.»
Slik uttrykte avtroppende redaktør Egil  Kallerud seg i sitt avskjedsforedrag om hovedtrender  i norsk forskningspolitikk de  siste 20 år.
Utsagnet er typisk for Egils redaktørgjerning  fra 2008 fram til i høst: Skarpt analysert og formulert, med blikk for de  lange linjene, og med tydelig utgangspunkt i forskningens samfunnsoppdrag, i dette  tilfellet forskningens potensielle bidrag til  en mer radikal omstilling av økonomi og  samfunn enn den vi har sett de siste 20 år.
Blikket for de lange linjene, den markante  stemmen og de skarpe analysene av  virkemidler og organisering av norsk forskningspolitikk  har kjennetegnet Egils faglige  liv og virke lenge før han ble redaktør.
Fra hans første jobb i forskningspolitikkens  tjeneste, som utreder i Rådet for humanistisk  forskning (en av de fem forgjengerne  til dagens Forskningsråd), via NAVF  og til jobbene som forsker og seksjonsleder  for studier av forskning ved NIFU, har Egil  konsekvent bidratt med klargjørende dybdeanalyser,  internasjonalt utsyn og historisk  perspektiv på dagens forskningspolitikk.

Egil-Kallerud-
Egil Kallerud (Tegning av Lars Fiske)

Forskningens rolle i å løse samfunnsutfordringer  har vært et av gjennomgangstemaene  i Egils analyser, lenge før utfordringsdrevet forskning ble et moteord. Og nettopp moteord er noe Egil alltid har vært en  mester i å avkle og utfordre. På et felt hvor  politisk etablerte visjoner og megatrender  lett blir stående som sannheter, har Egil  hatt innsikten og motet til å rokke ved mytene,  riste i begrepene og bringe diskusjonen  inn mot det reelle innholdet.
Ressursmål, skatteinsentiver og EUs programerklæringer er eksempler på temaer som Egil har reist diskusjon rundt. «Ut av  vekstmålets skygge» het en av Kalleruds  artikler fra 2007, en av mange artikler om  svakhetene ved 3-prosentmålet. Uttrykket  ble senere brukt aktivt i presentasjonen av  Forskningsmeldingen fra 2009. Mang en  forskningspolitiker og -byråkrat har derfor  brukt Egils ledere som en lakmustest  på om nye forslag holder vann.
Samtidig har Egil hele veien vist en  grunnleggende respekt og anerkjennelse for  politikernes rolle, og at forskningspolitikk  faktisk er politikk – ikke et felt hvor man  rasjonelt kan kalkulere seg fram til de beste  løsningene. Også det er en viktig påminnelse  i en tid hvor mye handler om effektmålinger  og «styrking av virkemidler som virker».
36 nummer som redaktør og over 150  artikler har det blitt i bladet Forskningspolitikk.  Det var ingen enkel oppgave å  overta et fagblad som var så til de grader  knyttet til bladets markante grunnlegger  Hans Skoie. Men på sin mer stillfarne  måte har Kallerud videreført arven med  glans og befestet bladet som en sentral  arena for innsiktsfull debatt om forsknings-  og innovasjonspolitikk.
Gjennom sin redaktørperiode har Egil  Kallerud avgjort vært en av de virkelig betydningsfulle  og innflytelsesrike analytikerne  på feltet. Heldigvis vil han fortsatt  bidra med analyser og kommentarer, selv  om stafettpinnen for bladet nå gis videre til  Per M. Koch.
Vi avslutter med noen ord NAVFs  administrerende direktør Narve Bjørgo brukte for å beskrive Egil Kallerud i 1992  – og som vi slutter oss helt til:
«Hans store styrke ligger i en dyptpløyende  teoretisk og praktisk innsikt i norsk  og internasjonal forskningspolitikk, kombinert  med en frapperende evne til å gjøre  denne innsikt handlingsorientert for et forskningsråds  dagsorden. Hans evne til å aktualisere  forskningspolitisk kunnskap og innsikt  gjør ham til en ener på dette området i  det samlede norske forskningssystemet.»