Forskning

På tide med konkrete forskningsambisjoner

Norge har nettopp fått en ny regjering. Med den kommer også nye ambisjoner om økt satsing på ulike områder, herunder forskning og innovasjon. Spørsmålet er om ambisjoner og opptrappingsmål for forskning blir fulgt opp i praksis. Den siste Indikatorrapporten viser et blandet bilde av norsk forskningssatsing de siste ti årene.
ESPEN SOLBERG, SPESIALRÅDGIVER, NIFU
espen.solberg@nifu.no
Ser vi den siste tiårsperioden under ett, har det vært en betydelig vekst i norsk forskning. For eksempel har forskningsbevilgningene over statsbudsjettet hatt en samlet realvekst på nærmere 60 prosent siden 2001. Likevel står vi på stedet hvil i forhold til de overordnede ressursmålene som har vært formulert gjennom tiåret.
Lettere med hoder og kroner enn prosenter
Målsettingen på begynnelsen av 2000-tallet var at samlet norsk FoU-innsats som andel av BNP skulle heves til gjennomsnittlig OECD-nivå innen 2005. Det ble til og med lagt fram en opptrappingsplan som skisserte ganske nøyaktig hva dette ville kreve av offentlige og private ressurser og i antall forskere. Fem år senere var man helt i rute med opptrappingen av stipendiatstillinger, og det antatte behovet for vekst i offentlige bevilgninger var ¾ oppfylt. Likevel var Norge lenger unna OECD-snittet i 2005 enn da opptrappingen startet. Det skyldes dels at næringslivets forskning økte langt mindre enn antatt, dels at man hadde bommet grovt på det reelle vekstbehovet.
Til tross for dette ble det formulert et enda mer ambisiøst ressursmål i 2005, nemlig at samlet norsk FoU-innsats skulle opp til 3 prosent av BNP innen 2010. Det er nå vel kjent at vi heller ikke har nærmet oss dette målet.
Men det er interessant å merke seg at regjeringen i 2005 anslo at offentlige FoU-bevilgninger måtte ha en realvekst på 5,8 mrd. kroner for å nå delmålet om en offentlig FoU-innsats på 1 prosent av BNP i 2010. Fasiten i 2010 er en realvekst på 5,2 mrd. kroner, altså ganske i tråd med det antatte behovet. Videre kan vi konstatere at målet om 1100 avlagte doktorgrader
per år ble nådd allerede i 2008 (se figur). Dette viser at det er lettere å følge opp konkrete opptrappingsmål uttrykt i kroner og antall hoder, mens de overordnede målene synes å ha lite styrende effekt.
Avlagte doktorgrader
Fra vekst til utflating
Perioden fra 2005 til 2009 framstår som den kraftigste vekstperioden for offentlige forskningsbevilgninger etter 2000. Gjennomsnittlig årlig realvekst var da på 5,6 prosent. I perioden etter 2009 har veksten flatet ut til 1,7 prosent årlig. Utflatingen har også skjedd i en periode hvor man har tonet ned vekstambisjonene og fokusert mer på effekter og resultater av forskningen. Likevel er det i den siste perioden vi har nærmet oss én-prosentmålet mest. Det reiser spørsmålet om hva som bør være styrende mål for norsk forskningspolitikk i årene framover.
Forpliktelsene sitter langt inne
Svaret fra den avtroppende rødgrønne regjeringen lå i forslaget om en langtidsplan. Men det er symptomatisk at dette forslaget kom mot slutten av en regjeringsperiode, mens den nye regjeringen formulerer seg langt vagere. Dette føyer seg inn i et mønster vi har sett over lengre tid, altså at sittende regjering vegrer seg for konkrete, forpliktende mål og heller tyr til generelle ressursmål som ligger langt fram i tid. Historien har imidlertid vist at ambisiøse prosentmål er vanskelige å nå og umulige å styre etter. Konkret opptrapping på definerte områder har derimot vist seg å være fullt realiserbart. Kanskje er det på tide å knytte mål og ambisjoner nærmere til det myndighetene faktisk er i stand til å gjennomføre?