Forskning

Overgangen til Open Access har startet for alvor

Et utvalg leverte nylig en rapport med forslag til retningslinjer for gjennomføring av såkalt Open Access i Norge. CRIStin, det nasjonale systemet for forskningsinformasjon, spiller en sentral rolle i arbeidet med Open Access; CRIStin var sekretariat for utvalget, er koordinator for Open Access-aktiviteter i Norge og forhandler avtaler med forlagene på vegne av og i samarbeid med institusjonene. CRIStin gir i denne artikkelen en oversikt over spørsmål det er viktig å ta hensyn til i overgangen.

KATRINE WEISTEEN BJERDE, DAGLIG LEDER, CRISTIN
k.w.bjerde@cristin.no
LARS WENAAS, SENIORRÅDGIVER, CRISTIN
lars.wenaas@cristin.no

Åpen tilgang til forskningslitteratur (Open Access) er et hett tema på den forskningspolitiske agendaen både nasjonalt og internasjonalt. Internasjonalt kommer det stadig nye initiativ, og i Norge pågår i skrivende stund arbeidet med å etablere nasjonale retningslinjer for åpen tilgang til forskningsartikler. Forskningsrådet har også initiert en omlegging av et utvalg norske tidsskrift innenfor humaniora og samfunnsfag til Open Access. I kjølvannet av denne utviklingen er det mye engasjement, som spenner fra entusiasme til bekymring over endringer i forskningssystemet. I så måte er Forskningsinstituttenes fellesarenas (FFA) og NIFUs seminar «Hvordan oppnå kvalitet i publisering med åpen tilgang?» i september et godt eksempel. Betegnende nok var ikke temaet hvorvidt man ønsker Open Access eller ikke, men hvordan det skal implementeres og ikke minst hvilke utfordringer vi kan møte i den forbindelse.

Forlagsmakt
Seminaret kom som en oppfølging av tydelige politiske signaler fra regjeringshold, noe som også ble understreket gjennom statssekretær Haugstads deltagelse. Han poengterte at dagens marked for vitenskapelig publisering er fullstendig dysfunksjonelt. Forlag som utgir prestisjefylte tidsskrift, utnytter det faktum at forskningsmiljøene «må» abonnere på deres tidsskrift. Forskningsinstitusjonene strekker seg langt for å holde sine ansatte med det nyeste på deres fagfelt. De prestisjefylte tidsskriftene pakkes sammen med andre tidsskrift av sekundær interesse og selges dyrt, og den årlige prisøkningen på pakkene har i en årrekke ligget langt over prisutviklingen i samfunnet ellers. Argumentet er gjerne at man får tilgang til flere tidsskrift, at de har økt antall artikler eller at de har forbedret infrastrukturen rundt produksjon og tilgjengeliggjøring av artikler. Der man ellers i samfunnet kan velge om man vil betale for slike forbedringer, blir man i denne forbindelse normalt presentert for et fait accompli man ikke kan velge bort. Markedskreftene er fraværende i dette bildet.

Ansatte ved de store universitetene og universitetssykehusene har allerede god tilgang til forskningslitteratur, men mange er ikke klar over at forskningsinstitusjoner i Norge samlet betaler over 300 millioner kroner i året for at de skal ha denne muligheten. Forskere ved forskningsinstitutter, små høgskoler og sykehus møter en helt annen hverdag. Innkjøpsbudsjettene er mye trangere, og manglende tilgang til selve grunnlaget for deres virksomhet er et uttalt problem.

Hovedmålet med en overgang til Open Access er å gjøre viktige forskningsresultater åpent tilgjengelige, men et annet mål er å finne en forretningsmodell som gir institusjonene større grad av styring på hva de velger å betale for.

Nasjonale retningslinjer – et viktig grep
Dette har sittende regjering ønsket å gjøre noe med, i tråd med tidligere stortingsmeldinger som i prinsippet har gått inn for Open Access, men der det hittil ikke er konkretisert hvordan målet skal nås. Kunnskapsdepartementet nedsatte derfor et utvalg for å utarbeide et forslag til hvordan Open Access kan implementeres i Norge. Utvalget, med CRIStin som sekretariat, leverte i juni i år sitt forslag til nasjonale retningslinjer for åpen tilgang til forskningsartikler. Samtidig som rapporten er på høring, har debatten gått livlig i ulike fora. Mange er entusiastiske, og stadig flere anerkjenner at åpen tilgang til forskningslitteratur er viktig for både forskningen og resten av samfunnet.

Likevel; nye modeller skaper også bekymringer både hos forlag og forskere. Det er grunn til å ta bekymringene på alvor, delvis fordi de representerer motkrefter til en politisk villet endring, men ikke minst fordi bekymringene kan være velbegrunnede og representere fallgruver som kanskje ikke har fått nok oppmerksomhet. Noen av bekymringene dreier seg om røvertidsskrift, som lokker forskere til å kaste både egen forskning og institusjonens penger ut av vinduet, denne utfordringen krever blant annet et robust kanalregister hos NSD som holder juksemakere ute. Et annet eksempel er bekymringen for at forskerne mister muligheten til selv å velge publiseringskanal. I Kunnskapsdepartementet er man klar på at overgangen til Open Access ikke skal gå ut over unge forskeres karrieremuligheter. Uansett veivalg ser det ut til at felles løsninger og forhandlinger på nasjonalt nivå vil bli stadig viktigere.

Konsortieforhandlinger med Open Access-vri
Svært mange tidsskrift tilbyr i dag frikjøp av enkeltartikler mot betaling. Dette gjør det mulig for forskerne å publisere i de tidsskriftene de anser som best egnet, men likevel kunne gjøre artiklene åpent tilgjengelige. På den annen side fører det til at det betales både for abonnement for å lese og for å publisere åpent, såkalt «double dipping». Et mottiltak er å få inn Open Access som en del av bibliotekenes felles forhandlinger med forlagene og å avregne dette mot reduksjon i abonnementsprisen. Flere land, blant andre Nederland, Sverige og England, har de siste to årene inngått slike avtaler. Fra CRIStins side er vi, sammen med institusjonene, i dialog med flere forlag om slike avtaler.

Det er vår opplevelse at flere av de internasjonale forlagene ønsker Open Access velkommen, men at de ser overgangen fra dagens abonnementsordninger som utfordrende. Det ser vi ved at ulike forlag tilbyr svært ulike modeller for å åpne tidligere lukkede tidsskrift. Noen forlag kommer med modeller som vi avviser, fordi de medfører for mye administrasjon eller ikke gir oss kontroll på utviklingen, mens andre ser ut til å representere gode overgangsmodeller. Utfordringen blir å teste ut det nye, men å gjøre dette på en måte som gir oss frihet til å endre kurs hvis vi erfarer at en modell ikke fungerer godt nok. Det forsøker vi ved å inngå forholdsvis kortvarige avtaler, slik at erfaringene kan evalueres, og man kan velge en annen eller forbedret løsning ved neste korsvei. Et av de viktigste målene er å lage avtaler som gjør at dagens monopolsituasjon brytes og sikrer markedskreftene friere spillerom.

Samtidig som vi jobber for å åpne de abonnementsbaserte tidsskriftene, er det viktig å støtte opp om rene Open Access-forlag. Disse representerer en ny måte å tenke på, som helt åpenbart tvinger de tradisjonelle forlagene til å revidere egne strategier. De nye forretningsmodellene som utprøves er mange, fra betaling per artikkel til medlemsbaserte eller konsortiebaserte varianter. Ulike modeller har vist seg egnet for ulike fagområder.

Norske tidsskrift
Utfordringene med forlagsmakten kan ikke uten videre oversettes til norske forhold. Norske akademiske forlags inntjening kan ikke sammenlignes med de store forlagenes profitt som blant annet statssekretæren har betegnet som «perverse». Norske forlag har til dels vært ganske offensive når det gjelder overgangen til Open Access.

Forskningsrådet har i en årrekke gitt tilskudd til et utvalg norske tidsskrift innenfor humaniora og samfunnsfag som anses som viktige for fagmiljøene. Fra 2017 har Forskningsrådet satt åpen publisering som betingelse for slik støtte. Dette har skapt bekymring for at forskerne må betale individuelt for å publisere, at bokanmeldelser og annet stoff forsvinner og at forskere utenfor de etablerte institusjonene og utenfor Norge mister muligheter for publisering i disse. Forskningsrådets mål er at de tidsskriftene som får støtte, skal kunne bevare sin identitet (inkludert både forfatterkrets og innhold) og kvalitet. Utvelgelsen av hvilke tidsskrift som får støtte, skal som i dag, styres av fagmiljøene via et publiseringsutvalg. For å redusere administrasjon og unngå at enkeltforskere skal bruke tid på å søke om midler til å publisere, arbeides det for å etablere et konsortium av forskningsinstitusjoner for å finansiere en andel av de totale kostnadene. Målet er at de viktigste norske tidsskriftene finner et levedyktig fundament gjennom et samarbeid mellom universitet og høgskoler, Norges forskningsråd og forlagene. CRIStin har fått i oppgave å forvalte avtalene på basis av de faglige prioriteringene fagmiljøene gjør.

Mot mer kvalitativ evaluering av forskning
Primærmålet for vitenskapelig publisering er kunnskapsoverføring av god forskning. Mange er bekymret for at dagens systemer for evaluering av både enkeltforskere og institusjoner legger for stor vekt på kvantitative mål og for lite på kvaliteten på den enkelte publikasjon. Dette pekes det også på i forslaget til retningslinjer.

Det er spesielt viktig å være bevisst på hvilke insentiver både staten og de enkelte institusjonene gir forskerne når mange av forlagene går mot en modell som gir dem mer inntekter jo flere publikasjoner de utgir. Både i regi av EU-kommisjonen og i miljøer som jobber med bibliometri og indikatorer, pågår det arbeid for å utvikle mer kvalitative kriterier for evaluering. I Norge vurderes det å innføre en siteringsindikator som del av publiseringsindikatoren. Dette ville i så fall være et skritt i retning av å vektlegge kvaliteten til det enkelte arbeid.

CRIStins rolle
CRIStin har ansvaret for å koordinere Open Access-aktiviteter i Norge og forhandle avtaler med forlagene på vegne av og i samarbeid med institusjonene. Vi følger den internasjonale utviklingen nøye og utveksler jevnlig erfaringer både med våre søsterorganisasjoner i Europa, med EU-kommisjonen og andre europeiske organer og med de forlagene som er villige til å tenke nytt. Basert på denne kunnskapen forsøker vi å teste ut nye modeller med mål om begrenset prisvekst, oversiktlige avtaler som er enkle å administrere, og som unngår å belaste den enkelte forsker unødvendig. I arbeidet med de nasjonale tidsskriftene er faktisk Norge et foregangsland, og det er stor interesse for vår tilnærmingsmåte i utlandet.

Ingen vet, heller ikke vi i CRIStin, hvordan det endrede landskapet kommer til å se ut, men vi mener forslaget til retningslinjer og målsettingene som pekes ut, leder oss i riktig retning. Det er åpenbart at dagens monopol-situasjon ikke er bærekraftig, så vi er nødt til å våge å gå nye veier. I denne prosessen er vi sikre på at utfordringer best løses i dialog med de impliserte parter, enten det er forlag eller forsker, universitet eller institutt som må involveres. Vi oppfordrer derfor til fortsatt engasjement og ser frem til å lese høringssvarene når de foreligger.