Forskning

Ny giv for forskning om forskning og innovasjon

 Ved avslutningen i 2014 av et tidligere forskningsprogram for å styrke forsknings- og innovasjonspolitikkens kunnskapsgrunnlag, FORFI, ble det foretatt en evaluering som blant annet kritiserte programmet for å ha spredt midlene for tynt på for mange, for kortvarige og for små prosjekter (se Forskningspolitikk, nr. 4, 2014). Det ble stilt for sterke forventninger til at hvert enkelt prosjekt skulle oppfylle programmets mange mål, og en hadde ikke lykkes med å skape god dialog mellom forskere og brukere, høye ambisjoner på dette punkt til tross. Evalueringskomiteen mente at et nytt program på samme område burde satse på nyskapende forskning av høy akademisk kvalitet som søker å identifisere uuttalte kunnskapsbehov, prosjektene burde gis romslige tids- og ressursrammer, og det bør legges stor vekt på internasjonalt forskningssamarbeid.

Planene for et nytt åtteårig program med omtrent samme formål, FORINNPOL, forelå i desember 2015, og etter utlysning og søknadsbehandling i begynnelsen av 2016 ble det i mars 2016 klart at midlene ville blifordelt til to sentre – R-Quest – Centre for Research Quality and Policy Impact Studies ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) (senterleder: Liv Langfeldt) og OSIRIS – Oslo Institute for Research on the Impact of Science ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur (TIK) ved Universitetet i Oslo (senterleder: Magnus Gulbrandsen). R-Quest har en bevilgning på i alt 56 millioner NOK, fordelt over perioden 2016–2024, mens OSIRIS får 40 millioner NOK i samme periode. Evalueringens anbefaling om at denne forskningen bør få romsligere tids- og ressursrammer er med andre ord innfridd til fulle. Sentrene presenterer sine planer på de følgende sider.

 

Forskningskvalitet – å styre mot ukjent mål

Mange av de mest sentrale diskusjonstemaene i forskningspolitikken dreier seg om forskningskvalitet. Noen ganger er kvalitet i seg selv tema, som når vi diskuterer hvordan vi kan bygge opp verdensledende miljøer (excellence-politikk), eller når vi er bekymret for fusk og manglende kvalitetssikring av forskning. Andre ganger ses forskningskvalitet i sammenheng med andre mål, som når vi diskuterer kritisk masse og struktur i forskningssektoren, sammenhengen mellom høy vitenskapelig kvalitet og forskningens samfunnsnytte, eller hvordan resultatbasert finansiering påvirker forskningen.

Debatten rundt slike tema viser både at forskningskvalitet er et mangfoldig begrep og at forskningskvalitet er vanskelig å håndtere i utforming av politikk. Begrepet omfatter såpass ulike aspekter som solid forskning (godt vitenskapelig fundert) og original forskning (nyskapende og grensesprengende). Det omfatter også aspekter knyttet til om forskningen har faglig relevans (om den bringer fagfeltet eller forskningsfronten videre) og/eller samfunnsmessig verdi (om den har relevans utenfor forskningen). Hvordan disse aspektene vektlegges, varierer etter kontekst og over tid, og det er store variasjoner i hvordan innholdet i aspektene forstås.

Både i Norge og internasjonalt er forskningskvalitet en ledestjerne i forskningen så vel som i forskningspolitikken. Likevel mangler vi grunnleggende kunnskap om hva som kjennetegner og fremmer forskning av høy kvalitet. Om forskningspolitikken skal ha som en av sine hovedoppgaver å tilrettelegge for forskning av høy kvalitet, trenger vi kunnskap om hvordan forskningskvalitet defineres og utvikles i ulike fagfelt og i ulike kontekster, og vi trenger bedre verktøy for å forstå hvordan forskningspolitikk påvirker forskningen. Vi trenger også bedre kunnskap om sammenhengen mellom høy vitenskapelig kvalitet og forskningens samfunnsnytte. Det er disse temaene som R-QUEST – Centre for Research Quality and Policy Impact Studies – skal forske på:

1. Hva er – og hvordan defineres – forskningskvalitet?
2. Hvordan skapes forskningskvalitet, og hvilken rolle har offentlig politikk i å legge til rette for fremragende forskning?
3. Hvilke samfunnseffekter har forskning av høy kvalitet?

Det som foreligger av forskning på disse spørsmålene, peker på store utfordringer:

1 Kvalitetsbegrepet: Flertydigheten – og åpenheten – i forskningskvalitetsbegrepet gir seg utslag på mange måter. Fagfellevurdering er den mest pålitelige veien til å identifisere god forskning, men har sine klare begrensninger. Gang på gang viser det seg at formell fagfellevurdering har begrensninger når det gjelder å avdekke uredelighet og fusk i forskningen. Samtidig ser vi indikasjoner på at fagfeller fungerer som portvoktere som hindrer risikotaking og nyskapning i forskningen.
2 Politikkens rolle: Det er generelt vanskelig å dokumentere effekter av politikk på forskningskvalitet. Forskningsmiljøer forholder seg til et konglomerat av finansieringskilder og virkemidler, og det som for én forskergruppe er ett og samme forskningsprosjekt, kan være satt sammen av flere «virkemidler» (prosjektmidler og stipend finansiert av ulike kilder, infrastrukturmidler m.m.). Det kan derfor fremstå som lite meningsfullt å plukke dette fra hverandre for å dokumentere effekten av ett virkemiddel. Det blir ikke enklere om vi går til systemnivå og ser på effekten av forskningspolitikken i ulike land. Det er store variasjoner i politikk og virkemiddelportefølje hos «suksessrike forskningsnasjoner» og vanskelig å se hvilke forhold som ligger bak suksessen.
3 Samfunnseffekter: Det er vanskelig å dokumentere en generell sammenheng mellom den vitenskapelige kvaliteten på forskningen og hva forskningen bidrar med i samfunnet. Tidligere studier indikerer at gode forskere også ofte er gode på utadrettet virksomhet, og de peker på fruktbare synergier mellom gode forskningsmiljøer og næringslivet. Hvorvidt dette imidlertid kan generaliseres på tvers av fagfelt, er meget usikkert. Vi har således ikke grunnlag for å si at det er en generell sammenheng mellom vitenskapelig kvalitet og samfunnsnytte. En slik sammenheng kan avhenge av mange ulike forhold og også av hvordan vi definerer vitenskapelig kvalitet og samfunnsnytte.

R-QUESTs rolle vil være å bygge opp en bedre kunnskapsbase for å håndtere disse spørsmålene. Dette inkluderer å arbeide for mer solide data, rydde i begreper og utvikle bedre metoder, og vil gjøres gjennom en langsiktig, tverrfaglig forskningsinnsats fra forskningsmiljøer med høy kompetanse på feltet.

For videre lesing: R-Quest Policy Brief no. 1 «Identifying and facilitating high quality research», nedlastbar på r-quest.no.

Boks_s.21A
 
Impact – det nye samfunnsoppdraget?
Forventningene til forskningens nytteverdi og samfunnsoppdrag har alltid vært sentrale i forskningspolitikken. De siste årene er det begrepet «impact» som tydeligst målbærer disse forventningene. Det nye forskningssenteret OSIRIS vil spesielt se på hva som er forutsetningene for at forskning tas i bruk.
En vesentlig begrunnelse for satsing på forskning – selv den aller mest grunnleggende og langsiktige på alle fagområder – er at den til syvende og sist kan gjøre en forskjell i samfunnet. Det har i ulike forskningspolitiske faser vært snakket om nytte, samfunnsoppdrag, den tredje oppgaven og innovasjon, og nå er det impact som står for tur. Dette engelske begrepet som på norsk kanskje best kan oversettes med «ringvirkninger», brukes for å understreke at en er interessert i noe annet enn forskningens umiddelbare effekter, snarere dens mer langsiktige og bredere innflytelse. Impact-begrepet omfatter ikke bare nytte i en snever forstand knyttet til innovasjon og næringsutvikling, det dreier seg også om påvirkning på områder som helse, miljø, velferd, forbrukeratferd og politiske beslutninger. På mange måter bidrar diskusjonen om impact til å knytte forskningen enda sterkere til de store samfunnsutfordringene.
Forskning griper på fundamentale måter inn i våre liv. Den er bygget inn i de mange dingsene og tjenestene vi benytter oss av hver dag, den gir oss råd om hvordan vi kan ta vare på vår helse og vårt miljø, og den bidrar i diskusjoner om hvordan vi kan forstå oss selv og den verden vi lever i. For mange kan vektleggingen av nytte derfor virke merkverdig – nytten er jo på mange måter så åpenbar. Samtidig synes det vanskelig å ta i bruk forskning i store sektorer som utdanning, velferdssektoren og bygg og anlegg, og det er reist bekymringer om hvorvidt for eksempel Norge har de rette forutsetningene for at helseforskningen ikke bare skal bidra til bedre behandling av syke, men også til nye arbeidsplasser. Det er dessuten uklart hva forholdet mellom kvalitet og nytte er: Kan forskning som ikke er fremragende, være bra for samfunnet? Kan forskning som er kortsiktig relevant for samfunnet, være fremragende og banebrytende?
Impact er ofte knyttet til forskningsevaluering, og diskusjonene pågår i mange land. Særlig den store britiske evalueringen av universiteter – Research Excellence Framework – har gått langt i å forsøke å måle impact. I forrige runde som ble avsluttet i 2014, ble det sendt inn nesten 7000 såkalte «impact case studies», hvor miljøene måtte dokumentere konkrete effekter av bestemte forskningsarbeider. Hvert av dem ble gitt en karakter, og det er forventet at slike målinger i neste runde vil påvirke finansieringen av forskningsmiljøene.
Dette finnes også i Norge. Evalueringen av de samfunnsvitenskapelige instituttene og den kommende humanioraevalueringen benytter samme metode som i Storbritannia. Brukerstyrte programmer har lenge målt effekter på innovasjon og verdiskapning i næringslivet. Samtidig er den norske evalueringskonteksten litt annerledes. Vanligvis har evalueringer få direkte konsekvenser for finansiering, og de er oftest rettet mot å forbedre virkemidler eller gi miljøene råd om veien videre. Gode vurderinger av impact brukes i mer generelle vendinger for å rettferdiggjøre satsing på forskning og på bestemte fag og miljøer.
Uansett kontekst er måling av impact svært krevende, og problemene med enkle indikatorer er betydelige. Det kan ta lang tid før forskning tas i bruk, som regel er det mange andre faktorer som bidrar til nytteverdien, og det kan være spenninger mellom ulike typer impact. Kunnskapen om impact er fragmentert og ofte ikke satt i en systematisk sammenheng ut over enkeltevalueringer og -undersøkelser.
Det nystartede Oslo Institute for Research on the Impact of Science, OSIRIS, vil studere prosessene og mekanismene som leder fram til at forskning gjør en forskjell, snarere enn å utvikle nye indikatorer og evalueringsverktøy. Antakelsen er at prosessen med å ta forskning i bruk ofte avgjøres av flere forhold enn forskernes aktiviteter og egenskaper ved forskningsresultatene. Det er derfor sentralt å studere samspillet mellom forskningsmiljøer og brukere og ikke minst brukernes evne til å finne, spre og anvende forskning. OSIRIS ønsker å belyse impact knyttet til alle typer forskning og med hovedvekt på brukere i næringsliv, helsesektor og offentlig sektor. Et viktig bidrag vil være å studere ulike fagområders «veier til nyttiggjøring» gjennom en rekke longitudinelle casestudier. Arbeidet vil gjennomføres i samarbeid med ledende miljøer innenfor kvantitative og kvalitative undersøkelser av effekter av forskning.
For mer informasjon, se: http://bit.ly/2dVnrra
 
Boks_s.21B