Forskning

Myter og fakta om kritisk masse i forskning og høyere utdanning

Kritisk masse er et begrep som ofte og ukritisk brukes innenfor forskning og høyere utdanning som argument for at større institusjoner og organisasjonsenheter gir høyere produktivitet og kvalitet og lavere driftskostnader. Denne artikkelen oppsummerer kunnskapsstatus og presenterer resultater fra en analyse av norske institutter. Den finner ikke belegg for at kritisk masse har betydning på institusjons- og instituttnivå, men at det kan gjelde for forskergrupper.

FREDRIK NICLAS PIRO, FORSKER, NIFU
fredrik.piro@nifu.no

DAG W. AKSNES, FORSKER, NIFU
dag.w.aksnes@nifu.no

I studier av forskning og høyere utdanning har det vært en gjengs oppfatning at «kritisk masse» er viktig for vitenskapelig produktivitet (publiseringshyppighet per ansatt) og kvalitet (uttrykt gjennom siteringsindekser eller fagfellevurderinger/evalueringer). Begrepet er hentet fra fysikkfaget, der det betegner den minste massen radioaktivt materiale som er nødvendig for å sette i gang en vedvarende kjernereaksjon. Overført til forskningsforhold betyr det at en enhets produktivitet eller kvalitet vil akselerere dersom den kommer over et visst størrelsesnivå. En antar m.a.o. at det er en ikke-lineær sammenheng mellom størrelse og de to nevnte parameterne. Det betyr at dersom det ikke finnes noe slikt som kritisk masse, så vil en gitt økning i størrelse gi den samme effekten på målene for produktivitet og kvalitet, uansett om enheten som endrer størrelse, er liten eller stor.
Ingen empirisk dokumentasjon
Spørsmålet om kritisk masse har høy forskningspolitisk relevans i en tid da en både i Norge og ellers i Europa ser sammenslåing av institutter og høgskoler/ universiteter som ønskelig. Her synes en implisitt kritisk masse-tankegang å ligge til grunn: gjennom sammenslåinger vil en skape synergier og oppnå stordriftsfordeler, med økt forskningsproduktivitet, forbedret forskningskvalitet og lavere administrative kostnader som resultat. Mulige effekter på undervisningen trekkes i mindre grad frem.
Den empiriske dokumentasjonen på at økt størrelse har slike effekter er imidlertid ikke entydig. Forskningsinstituttet SPRU foretok i 2003 en gjennomgang av foreliggende vitenskapelige studier om kritisk masse innenfor forskning. Den konkluderte med at det ikke fantes empirisk belegg som kunne rettferdiggjøre en politikk der forskningsressurser blir konsentrert til store institutter/universiteter. Gjennomgangen viste også at selv om mange studier har bekreftet at små institusjoner er dyrere å drifte enn større institusjoner, så er det ingen forskjell mellom middels store og store institusjoners driftskostnader. Derfor holder heller ikke alltid argumentet om at større enheter er mer kostnadseffektive.
Norge intet unntak
Ved NIFU har vi selv undersøkt sammenhengen mellom størrelse og vitenskapelig publisering (produktivitet og vitenskapelig «impact» målt ved en fagnormalisert siteringsindeks). Studien omfattet 144 norske universitetsinstitutter og var basert på publiseringsdata fra CRIStin for perioden 2005-2010. Publiseringspoeng ble brukt som indikator (dvs. fraksjonaliserte tidsskriftsartikler, antologier og monografier – vektet for publiseringsnivå).
Størrelse ble målt både gjennom antall vitenskapelig ansatte, som er det vanligste mål for størrelse i andre studier, og forskningsmidler. Vi viser her kun resultater basert på sistnevnte mål og for instituttene samlet, ettersom det ikke var store forskjeller på fagområdenivå.
Resultatene i figur 1 indikerer at det ikke er grunnlag for å hevde at det finnes en kritisk masse for instituttenes produksjon av publiseringspoeng. I figur 2 og 3 ser vi at produktivitet og siteringsindeks synes å være helt uavhengige av instituttstørrelse – produktiviteten er faktisk litt fallende med økt størrelse. Med andre ord: både små og store institutter kan  være høyt siterte og produktive.
Dette er resultater som er helt på linje med øvrig litteratur på feltet. Allerede for 20 år siden konkluderte en litteraturgjennomgang som ble publisert i Higher Education, at sammenhengen mellom forskningsoutput og størrelse er lineær. Lignende konklusjoner fremkom altså også i SPRUs gjennomgang fra 2003. En rapport fra University Alliance i 2011 fant ingen sammenheng mellom instituttstørrelse og ulike publiseringsmål og konkluderte med at så vel små som mellomstore forskningsenheter er like produktive som større enheter.
Kritisk masse er mer aktuelt for forskergrupper
I den offentlige debatten knyttes gjerne begrepet om kritisk masse til universiteters og høgskolers størrelse på institusjonsnivå og til spørsmålet om betydningen av å skape større enheter gjennom sammenslåing. Vår studie gjelder instituttnivå. Verken i litteraturen på feltet eller i vår egen analyse finnes det imidlertid belegg for at kritisk masse har betydning på disse nivåene. Kritisk masse synes derimot å være mer relevant på forskergruppenivå. Forskning utføres jo i forskergrupper – ikke av institutter eller universiteter/ høgskoler. På dette analysenivået spriker funnene mer enn de gjør for institusjons-/ instituttnivået. Flere studier finner ingen sammenheng mellom størrelse og produktivitet, men det finnes også studier med motsatt funn: den omtalte SPRU-studien fant belegg i litteraturen for at små forskergruppers produktivitet øker med størrelse, mens det er en omvendt sammenheng for store grupper. Den optimale størrelsen på en forskergruppe synes ifølge SPRU å være 8-9 personer i gjennomsnitt.
På forskergruppenivå ble også en kritisk masse-sammenheng mellom størrelse og forskningens kvalitet påvist i en studie publisert i Scientometrics i 2011. Her ble sammenhengen mellom britiske forskergruppers størrelse (både innad og på tvers av universitetsinstitutter) og resultatet av fagfellevurderingene av deres forskning i Storbritannias Research Assessment Exercise undersøkt. Det viste seg at effekten inntreffer på ganske ulike størrelsesnivå innenfor ulike fag og at det egentlig er snakk om to former for kritisk masse. Den første inntreffer når kvaliteten begynner å stige, mens den andre gjelder nivået der kvaliteten stabiliserer seg eller avtar. Den siste formen bør snarere omtales som «optimal masse», siden den angir størrelsesnivået der det ikke er noen ekstra gevinst forbundet med å vokse enda mer.
Studien forsøkte å forklare effektene av størrelse på kvalitet gjennom betydningen av «toveis interaksjon». Dersom en forskergruppe blir for stor, vil den i praksis bli delt opp i (fragmenterte) undergrupper. Dersom direkte kommunikasjon er, slik det antas, en viktig forutsetning for forskningskvalitet, vil forskningskvaliteten til en gruppe ikke være en enkel sum av kvaliteten til de individuelle forskernes bidrag. Slik forstått kan kritisk masse ha stor betydning for forskergrupper, som er satt sammen av mennesker som arbeider nært sammen og deler vitenskapelige interesser.
Betydningen av nærhet ble for øvrig analysert i en studie fra 2010 som så på sammenhengen mellom geografisk avstand blant medforfattere internt på Harvard og hvor mye artiklene deres ble sitert. 35 000 artikler fra livsvitenskap med forfattere fra tre forskjellige campus på Harvard ble undersøkt. Gjennomsnittlig siteringsindeks sank jo større den fysiske avstanden mellom første- og sisteforfatter (fra Harvard) var. Forfatterne konkluderte med at selv med dagens teknologiske hjelpemidler, er fysisk nærhet fremdeles en viktig kvalitetsdrivende faktor i forskningssamarbeid.
En rekke studier har ellers påvist sammenhenger mellom variabler som alder, kjønn, stilling (og sammensetningen av disse) og produktivitet/produksjon, hvilket sier noe om at individuelle egenskaper ved ansatte og rammebetingelsene deres forskning gjennomføres under, er vel så gode forklaringsvariabler som størrelsen på den enheten de jobber ved.
 
Forskningspolitikk 4-2014_fig s. 19