Forskning

Mission Innovation – et banebrytende initiativ for massiv satsing på ren energiteknologi i global skala?

I skyggen av den overordnede klimaavtalen som ble vedtatt i Paris i desember 2015, ble det der også undertegnet en avtale som kan få stor betydning for forskningens bidrag til løsning på klimaproblemet. Initiativet kalles Mission Innovation (MI), og avtalen omfattet ved opprettelsen 30. november 2015 20 land – med USA, Kina, India og Brasil i spissen – samt EU. Avtalen innebærer at hver partner innen fem år skal doble sine investeringer i FoU innenfor ren energiteknologi.
EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
I forbindelse med klimamøtet i Marrakech i november i år sluttet også Finland og Nederland seg til MI-avtalen. Danmark, Norge og Sverige var blant landene som sluttet seg til i Paris, sammen med store EU-land som Frankrike, Storbritannia og Tyskland. Avtalen omfatter dermed de viktigste statlige aktørene på området; avtalepartnerne står for 3/4 av verdens CO2-utslipp og mer enn 4/5 av verdens FoU-investeringer i ren energiteknologi. MI skal, ved at avtalepartnerne dobler sine FoU-investeringer i ren energiteknologi, bidra «to accelerate the pace of clean energy innovation to achieve performance breakthroughs and cost reductions to provide widely affordable and reliable clean energy solutions that will revolutionize energy systems throughout the world over the next two decades and beyond». I motsetning til Paris-avtalen er dette en frivillig avtale uten sanksjonsordninger.
Fordoblingen av FoU-innsatsen innenfor ren energiteknologi gjelder kun offentlige midler. Men i Paris ble det også tatt et komplementært initiativ for økte private investeringer i ren energiteknologi og -innovasjon: 28 store investorer med Bill Gates, George Soros og Mark Zuckerberg i spissen dannet The Breakthrough Energy Coalition og sluttet seg med det til noen prinsipper for økt investering i ren energiteknologi – det skal investeres i et bredt spekter av teknologier, investeringene skal være langsiktige, og de bør knyttes til teknologiutvikling i tidlige faser. For å oppnå god synergi mellom offentlige og private midler vil de private investeringene i første rekke skje i landene som med sin tilslutning til MI har forpliktet seg til å bidra til at offentlige forskningsmidler innenfor ren energi øker betydelig.

Hvor store forpliktelser?
Spørsmålet er hvor tunge forpliktelser medlemmene av MI har påtatt seg. Hvert medlem har meldt inn et utgangsnivå, en «baseline», som framdriften mot fordoblingsmålet skal vurderes mot. Da de selvvalgte utgangsnivåene ble meldt inn i forbindelse med et MI-toppmøte i San Francisco i juni i år, ble det klart at det er stor variasjon i måten partnerne har fastsatt sine utgangsnivåer på. En nylig publisert analyse i Nature (6. oktober 2016) peker blant annet på at noen har valgt innsatsen i ett år (2015) som utgangsnivå, mens andre har lagt et gjennomsnitt for de siste to eller tre år til grunn. Ulike framgangsmåter kan gi kraftige utslag; for eksempel legger Australia 2015-nivået til grunn, men ville fått et nesten 5 ganger høyere utgangsnivå om de hadde benyttet gjennomsnittet for årene 2013–2015. Ved å bruke gjennomsnittet for flere år kan høy vekst i løpet av denne perioden gi et betydelig bidrag til målinnfrielsen allerede i første år av avtaleperioden. Det gjelder for eksempel Norge, som benytter gjennomsnittet for årene 2013–2015, og kan rapportere 24 prosent måloppnåelse allerede i 2016.

FoU eller FoUoD?
Ulike tolkninger av «FoU» gir store variasjoner i hva slags satsinger det enkelte medlem vil at fordoblingsambisjonen skal gjelde for egen del. I de fleste MI-dokumenter brukes gjennomgående uttrykket «research and Development» («forskning og utvikling», FoU), men enkelte medlemmer inkluderer også «demonstrasjon», det gjelder blant annet Norge. Ulike valg gir svært store forskjeller i utgangsnivå. I nevnte analyse i Nature sammenholdes de innrapporterte utgangsnivåene med landenes BNP. For noen land (USA, Sør-Korea, Kina, Norge) tilsvarer utgangsnivået så mye som 0,06-0,07 prosent av BNP, mens det for andre land, herunder velstående land som Australia og Sverige, ligger langt under 0,01 prosent. Sverige har valgt å knytte sine fordoblingsambisjoner til et avgrenset spekter av grunnleggende forskning og teknologiutvikling, og opererer med et utgangsnivå på kun 17 mill. USD. Til sammenlikning har Norge, som altså tar med demonstrasjonsaktiviteter, et utgangsnivå på hele 140 mill. USD; målt i andel av BNP har Norge dermed det aller høyeste utgangsnivået i MI. Danmark legger bevilgningene til ett program for teknologiutvikling og demonstrasjon til grunn og har et utgangsnivå på 45 mill. USD. Kina og USA står i en særstilling med utgangsnivåer på henholdsvis 3,8 mrd. USD og 6,4 mrd. USD.

Det varierer også mye hva de ulike medlemmene legger i begrepet «ren energiteknologi» – noen begrenser seg til vindenergi, solenergi og vannkraft, mens andre inkluderer nær sagt alt annet enn rent fossil energiproduksjon, inkludert energieffektivisering, kjernekraft og karbonfangst og -lagring.

Skjær i sjøen
MI er uten tvil et positivt og viktig initiativ som, i kombinasjon med sitt private motstykke, kan få stor betydning for muligheten til å oppfylle Paris-avtalens ambisiøse mål for reduksjon av CO2-utslipp. Men MI befinner seg i en tidlig fase, og det er ifølge kommentatorer flere spørsmål som bør avklares og videreutvikles, blant annet behovet for mer standardisert fastsettelse av utgangsnivå; mer rettferdig fordeling av bidrag ut fra evne og mindre vilkårlig fastsatte utgangsnivåer; koordinering på tvers av i utgangspunktet uavhengige nasjonale prioriteringer; bedre beregninger av hva økte satsinger innenfor ulike teknologier og områder faktisk vil gi av utslippsreduksjoner. Men først og fremst er det et åpent spørsmål om det politisk og statsfinansielt vil være mulig for medlemmene å innfri så ambisiøse vekstmål. Størst usikkerhet knytter det seg nå til USAs rolle – landet skal etter planen dekke opp hele 40 prosent av målet, men har fått en ny president som etter alt å dømme er svært klimaskeptisk. Ifølge en annen artikkel i dette nummer av Forskningspolitikk (s. 23) er det manges vurdering at det trolig vil bli satset langt mindre på klima- og miljøforskning under Donald Trump enn under Barack Obama.

 fp 4-2016_boks s. 11