Forskning

Leder: Mot lyse tider for forskning?

Egil Kallerud, redaktør Forskningspolitikk
Den påtroppende regjeringen har presentert en politisk plattform med kunnskap og forskning på framtredende plass. Med den avtroppende regjeringens Soria Moria-erklæringer fra 2005 og 2009 in mente, er inntrykket at 2013-erklæringen er rosverdig tydelig på at dette er prioriterte formål, på at vekstambisjonene er høye og på hva en vil gjøre, i det minste på noen punkter. Da tenker vi riktig nok ikke på at denne regjeringen setter seg som mål å bringe den nasjonale FoU-innsatsen opp på tre prosent av BNP innen 2030, der den rød-grønne lot dette forbli i det blå. Det er lite som viser vei mot en politikk for dette målet som tilfredsstiller rimelige krav til sammenheng mellom mål og virkemidler. Høyres utspill om at det offentlige «i en omstillingsperiode» må dekke mer enn én prosent er ikke med; det er vel betenkt, noe slikt kunne gi næring til bekymringer for at offentlig støtte kunne komme til å substituere snarere enn stimulere private FoU-midler, og for at ansvarsfordelingen mellom offentlig og privat og mellom forskning og utvikling/innovasjon kunne forskyve seg i en retning som normalt burde skurre i den enden av det politiske spekteret hvor regjeringspartiene hører hjemme.
Det er imidlertid liten tvil om at næringsrettet forskning og utvikling vil bli høyt prioritert av en Høyre-ledet regjering. Plattformen er på dette punkt tydelig, kanskje i den grad at det er nær ved å tippe over i ensidighet og slagside. Forskning og kunnskap nevnes knapt i annen sammenheng enn der det er snakk om næringsutvikling og økonomisk konkurranseevne; selv en varslet satsing for å utvikle flere verdensledende universitetsmiljøer har det som begrunnelse. Men forskning i verdensklasse er også viktig for å styrke mulighetene, ikke bare til å konkurrere, men også til å bidra og samarbeide internasjonalt, bl.a. for å løse felles store og globale utfordringer.
Det er verdt å merke seg at fellesforslaget fra de partiene som nå er regjeringsbærende om at forskningsfondet skulle gjenopprettes i ny form, nå synes å ha falt. Mange vil beklage det, i det tiåret fondet eksisterte bidro det til mye av den dynamikken som fantes i norsk forskningspolitikk på 2000-tallet – og dynamikk blir det behov for også i kommende tiår. Tanken om finansielle grep som kan underbygge nye initiativer og tverrsektorielle satsinger bør ikke oppgis; postene på Kunnskapsdepartementets budsjett for overordnede forskningspolitiske prioriteringer kan lett komme i klemme.
Påfallende er det også at plattformen ikke sier noe om langtidsplanen for forskning, Kristin Halvorsens politiske trumfkort i siste forskningsmelding. Forslaget var nok bedre egnet til å skape entusiasme og forventninger i sektoren enn til å klargjøre hva en slik plan skal være og kan utrette. Høyres skepsis og behov for å få merverdien klargjort er betimelig. Grepet bør likevel kunne anvendes på enkelte kjerneområder hvor det er særlig viktig og har utsikter til å lykkes, det bør være mulig å finne en mellomting mellom å droppe tanken helt på den ene siden og å nøre opp under manges forventninger om en generalplan på den andre.
Men fond og plan er likevel spørsmål om virkemidler og organisasjon – først og fremst kommer det an på politisk vilje og prioritering. Plattformen indikerer at det kan komme forskning og kunnskap til gode i tiden som kommer. Det samme gjør valget av kunnskapsminister.