Forskning

Leder: Mens vi venter på OECD

EGIL KALLERUD, REDAKTØR
Mye skjer i norsk politikk for forskning og høyere utdanning – her unngår vi også å ta med innovasjon, for i norsk innovasjonspolitikk skjer det, som Espen Solberg påpeker i dette nummerets kronikk, lite som gjør seg fortjent til betegnelsen. Det er betegnende at OECDs regulære «reviews of innovation policy» for Norges del skal gi innspill til revisjonen av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, og det bør ikke overraske om OECD vil påpeke fraværet av innovasjonspolitikk. Det kan også være betegnende at når norsk debatt nå først tilføres en bred, høykompetent gjennomgang av norsk politikk på overordnet, «systemisk» nivå, så kommer den godt i etterkant av langtkomne prosesser og implementerte tiltak, mange av systemisk art. Viljen til å reversere prosesser og revurdere vedtak kan nok vise seg å være begrenset, uansett hvor gode grunner OECD måtte anføre for at ting burde vært gjort annerledes og at en nå har låst seg til løsninger som innsnevrer handlingsrommet for ønskelige endringer i struktur og virkemidler.

Finansiering er som kjent det viktigste politiske virkemidlet av alle; da er det et paradoks at nytt finansieringssystem i høyere utdanning ble fastsatt tidlig, før strukturreform og politikk for utdanningskvalitet, uten åpning for å gå tilbake og vurdere om ting burde gjøres annerledes i lys av og innenfor etterfølgende politikkutviklingsprosesser. Et nærliggende eksempel: Når regjeringen i kvalitetsmeldingen så tydelig understreker at den ønsker å rette opp den skjeve balansen i status og tidsbruk mellom forskning og utdanning, burde nok også «tellekantsystemets» (trolig betydelige) bidrag til skjevheten vurderes og mulige endringer drøftes. Kanskje burde man nå si at målet (økt produktivitet) er nådd, bieffektene tiltar, og det er tid for å demontere og forenkle snarere enn å komplisere med ytterligere indikatorer (som siteringer) som heller ikke fanger den egentlige kvaliteten og som vil stimulere ytterligere til strategisk atferd. Også på forskningsområdet burde regjeringen vurdere å satse mindre på tall, og mer på kultur og ledelse, slik den fortjenstfullt nå gjør på utdanningssiden.

Et annet eksempel er Produktivitetskommisjonen og områdegjennomgangen av Forskningsrådet. Her er krevende prosesser om fundamentale spørsmål (omstilling i norsk økonomi) igangsatt på et skjevt grunnlag og er nå i ferd med å løpe ut i sanden. Uryddige diskusjoner på grunnlag av finurlige definisjoner av «vitenskapelig kvalitet» og tynn empiri (siteringsdata, søknadskarakterer) brakte av sporet det som kunne vært en bredt anlagt diskusjon om omstilling og omprioritering i norsk forsknings- og innovasjonssystem og -politikk, og koker nå ned til et spørsmål om et par snedige arrangementer for flytting av søknader mellom støtteordninger i Forskningsrådet. Ett mål på hvor galt dette har gått er ekspertkomiteens mildest talt oppsiktsvekkende forslag om å be Stortinget gi rådet fullmakt til å gå bak sektordepartementenes rygg og bruke bevilgninger i strid med bevilgningsbrevenes instruks.

Det er mulig å håpe at det fortsatt, når OECDs gjennomgang nå kommer, gjenstår eller gjenåpnes tilstrekkelig politisk rom for en meningsfull realdiskusjon om mulige systemiske endringer og grep i norsk forsknings- og innovasjonspolitikk. At selve systemgjennomgangen kommer så sent og kun er ment brukt som innspill til en underveisjustering av en i grove trekk fastsatt tiårsplan, gjør nok det til et særdeles fromt håp.