Forskning

Leder: Ennå ikke helt alvorlig ment

EGIL KALLERUD, REDAKTØR

Mye sies om omstilling i disse tider, ikke minst når det er snakk om kunnskap og innovasjon, som formentlig skal lede an i overgangen fra særstilling til omstilling. Innovasjon Norge tar godt i og stiller allerede ny særstilling i utsikt, men ennå ser mange ut til å satse mer på den gamle. På handlingssiden er det foreløpig mer selvgratulasjon og «business as usual» enn utspill om nytt og annerledes. Regjeringen bruker offentlige midler som aldri før, mye, synes det, for å ri det hele av inntil oljeprisene tar seg opp igjen. Innovasjon Norge går høyt på banen, men sliter enn så lenge med både drøm og tåke. Breddeuniversitetene fisker i rørt vann: vi bør prioriteres, mener rektorene – med vekst og myke krav til egne ned- og omprioriteringer. Norges forskningsråd er fornøyd med situasjonen; avtroppende direktør mener rådet allerede er godt rustet for omstillingsutfordringen med sin etablerte portefølje av veltrimmede og effektive virkemidler. Strukturreformen i høyere utdanning er virkelig omstilling, for sektoren – effekten på samfunn og økonomi er ikke like åpenbar.
Det kunne for eksempel være tid for en bred dugnad for ideer til en spesifikt omstillingsrettet forsknings- og innovasjonspolitikk, for eksempel i regi av et uavhengig, tverrfaglig sammensatt råd (eller lignende) med varig mandat, høy forsknings- og innovasjonskompetanse og rikelig med utrednings- og forskningsressurser. Altså noe ganske annet enn den monodisiplinære Produktivitetskommisjonen, som kan ha gjort brukbar jobb på diagnosesiden, men brakt debatten av sporet på policysiden. Oppfølgingen i Revidert nasjonalbudsjett i form av en områdegjennomgang av Forskningsrådets finansieringssystem er foruroligende. Mandatet for gjennomgangen er i skrivende stund ikke avklart, men om kommisjonens resonnementer legges strengt til grunn, kan det, også i et omstillingsperspektiv, komme mer vondt enn godt ut av den. Forskningsrådets frustrasjon over et omstillings- og omfordelingspåbud på et så snevert og svakt begrunnet grunnlag er forståelig.
Et vidt mandat for gjennomgangen kunne imidlertid være en anledning til å forsøke å løse opp inngrodde strukturelle knuter i norsk forskningsfinansiering. Liksom det i Forskningsrådets 3.0-prosjekt synes å ligge en viss anerkjennelse av at noe av kritikken av rådets programmer har vært berettiget, kunne også gjennomgangen av finansieringssystemet bli konstruktiv, særlig om man også tar inn strukturen på politisk-departementalt nivå. Om man vil til kjernen av de problemer kommisjonen her tangerer, gir en rent rådsintern gjennomgang liten mening; mye av problemet med fragmentering, overstyring og detaljføringer har sin opprinnelse på dette nivået. Ett iøynefallende paradoks ved forskningsrådsreformen for 25 år siden var at mens det ble lagt svært stor vekt på rådets koordinerende rolle, ble den erkjent fragmenterte finansieringsstrukturen og svake budsjettkoordineringen på politisk-departementalt nivå snart tatt helt ut av prosessen. Det har ikke endret seg mye, fortsatt er kritikk av sektorprinsippets praktisering i norsk forvaltning som å stange i en glassvegg. Dette er spørsmål som bør gjenåpnes, nå også med sikte på muligheten for å skape bedre betingelser for å utvikle tunge, langsiktige og godt koordinerte tverrsektorielle/-departementale satsinger med spesifikke omstillingsmål. Men optimismen for at dette skal skje er i beste fall moderat, at rådets administrasjonskostnader ser ut til å bli et hovedspørsmål i gjennomgangen, antyder hvor nivået legges – også i oppfølgingen.