Forskning

Kvalitetsutfordringer: Hovedfunn fra humanioraevalueringen

For første gang på over 30 år foreligger det nå en samlet kunnskapsoversikt og  vurdering av kvalitet og organisering i norsk humanistisk forskning. Sammen med  regjeringens nylige stortingsmelding Humaniora i Norge, gir humanioraevalueringen  kunnskap, råd og ambisjoner for den humanistiske forskningen. Forskningsrådet  vil benytte denne muligheten til å jobbe for at forskningsmiljøene styrkes og blir enda  mer relevante og synlige i toppsjiktet i den internasjonale forskningen. Men den  viktigste aktøren er, som alltid, forskningsinstitusjonene selv.

Hode med tekst
Norsk humaniora er blitt evaluert (illustrasjon: Ingram Publishing)

Jon Øygarden Flæten,  seniorrådgiver, Norges forskningsråd
Jon Holm, spesialrådgiver, Norges forskningsråd
Christen Krogh, avdelingsdirektør, Norges forskningsråd

Om humanioraevalueringen

Forskningsrådets evaluering av humanistisk  forskning i Norge ble lansert i juni  2017, etter en omfattende innsats fra et  femtitalls internasjonale eksperter – og  ikke minst fra de evaluerte institusjonene,  som utarbeidet viktig grunnlagsmateriale  til evalueringen. Totalt 2300 innmeldte  forskere, 97 forskergrupper og 36 ulike institusjoner  har blitt evaluert.

Oppgaven med å evaluere det humanistiske  forskningsområdet har vært utfordrende.  Humaniora er et fragmentert fagområde,  med mange ulike disipliner med  forskjellige metoder og vitenskapssyn, og  uten en felles standard for å måle kvalitet i  forskningen.

For å håndtere slike forskjeller ble fagene  inndelt i åtte fagpaneler bestående av  eksperter med god kjennskap til enkeltfagene.  Samtidig har det vært nødvendig  å gjøre deler av evalueringen mindre fagspesifikk.  Derfor har vi brukt data som er  sammenlignbare mellom fag, særlig publiseringsinformasjon  fra CRIStin-databasen,  som har komplette data om vitenskapelig  publisering i UH-sektoren siden 2005 og i  instituttsektoren siden 2011. CRIStin-data  er en viktig kilde til informasjon om humanistisk forskning, siden de omfatter bøker  og bokkapitler i tillegg til tidsskriftpublikasjoner  på både norske og utenlandske  forlag.

Mye av den humanistiske forskningen  er i dag ikke lenger organisert etter fag,  som har vært evalueringsenheten i tidligere  fagspesifikke evalueringer utført av Forskningsrådet.  Administrative enheter er større  enn tidligere, og det utvikles stadig nye  tverrfaglige koblinger mellom fag og institusjoner.  For å håndtere kompleksitet av  mer organisatorisk art, har evalueringen  innført forskergrupper som et eget analysenivå  mellom enkeltforskeren og instituttet.

Utdannings- og  formidlingsvirksomhet inkludert

Vurdering av vitenskapelig kvalitet er det  sentrale i Forskningsrådets fagevalueringer.  Men fordi forskningens begrunnelse  ikke bare ligger i forskningen selv, men i  forskningens betydning for utdanning og  samfunnsutvikling, har vi ønsket å inkludere  utdannings- og formidlingsvirksomhet  som en kontekst for vurderingen av  forskningskvaliteten.

Nye dimensjoner har økt kompleksiteten  i evalueringene, men har samtidig gjort  det mulig å gjøre vurderinger og gi tilbakemeldinger  som tar hensyn til at forskningsinstitusjonene  har flere viktige samfunnsoppgaver,  ikke bare forskning. Samfunnseffekter er blitt dokumentert gjennom såkalte impact cases innsendt av institusjonene,  en metode som er utviklet i den britiske  universitetsevalueringen REF2014.  Data om utdanning er innhentet fra NOKUT  (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen).

Utfordringsbildet 

Norsk humaniora fremstår som velfinansiert og har hatt en positiv utvikling de siste  ti år, i form av økt produktivitet, kvalitet  og internasjonalisering. Det finnes eksempler  på fagmiljøer som driver forskning på  et svært høyt internasjonalt nivå, omtalt i  evalueringsrapportene som «pockets of  excellence». Fagpanelene var også positivt  overrasket over de innsendte eksemplene  på forskningens samfunnsbidrag, og bemerker  at norsk humaniora viser sterke  eksempler på bidrag til samfunn, kultur og  økonomi gjennom samarbeid med mange  ulike aktører utenfor akademia.

Forside
Rapport fra humanioraevalueringen.

Evalueringen avdekker likevel betydelige  utfordringer i norsk humanioraforskning  og kommer med en rekke anbefalinger  adressert til institusjonene selv, til Forskningsrådet  og til regjeringen.

Et av de mest slående funnene er mangelen  på strategier for humanioraforskningen  ved mange institusjoner. Evalueringen  beskriver en tilbakelent holdning til strategi  og ledelse («institutional complacency »), og kun noen få institusjoner utmerker  seg positivt når det gjelder strategisk  tilnærming til forskningen.

Lite synlig internasjonalt 

Et annet hovedfunn er at norsk humanioraforskning,  bortsett fra noen få fremragende  miljøer og grupper, er lite synlig på de  høyeste nivåene internasjonalt. Forskning  på norske eller nordiske temaer er naturlig  og viktig for mange humanioradisipliner,  men evaluatorene fant at denne forskningen  i for liten grad knyttes til internasjonale  fenomener og fagdiskusjoner. Forskerne  publiserer i for liten grad i de beste  tidsskriftene internasjonalt, og det er langt  mellom monografiene (enkeltarbeider) utgitt  på de mest anerkjente forlagene, som  for eksempel Cambridge University Press  eller Oxford University Press.

Evalueringen trekker også frem at organisering  i forskergrupper ser ut til å ha  bidratt til større internasjonal relevans og  gjennomslag for norsk humaniora, og at  organisering i forskergrupper bør utvikles  videre, selv om komiteen understreker at  det fortsatt må være rom for individuelt  initiert og organisert forskning innenfor humaniora.

Miljøene bør også utvide horisontene  når det gjelder ekstern finansiering, særlig  internasjonal finansiering.

Kvalitetsutfordringen i norsk forskning

Samlet sett representerer evalueringens  funn kanskje ikke de helt store overraskelsene,  men bekrefter snarere et kjent bilde.  Kort fortalt gjenspeiler evalueringen det  som er identifisert som «kvalitetsutfordringen » i norsk forskning: Norsk forskning  har det siste tiåret gjennomgått en  positiv utvikling, men det er en påfallende  liten gruppe forskere som presterer på de  aller høyeste kvalitetsnivåene, sammenlignet  med land som Danmark, Nederland og  Sveits, og det er rom for forbedringer i  bredden.

Ikke overraskende viser evalueringen  til store forskjeller mellom de evaluerte institusjonene  når det gjelder størrelse, ressursgrunnlag  og forskningskultur. Disse  forskjellene har gjort selve evalueringen til  en krevende øvelse. En av hovedkomiteens  anbefalinger til den norske regjeringen er å  vurdere en tydeligere differensiering av de  forsknings- og utdanningspolitiske ambisjonene  for ulike institusjonstyper.

En annen tydelig utfordring fra evalueringskomiteen  er at dersom regjeringen  ønsker å styrke forskningen innenfor  moderne språkfag og litteratur, bør den se  nærmere på disse fagenes finansiering og utdanningsprogrammenes struktur vis-à-vis  organisering av forskningen.

Utfordringsbildet gjelder ikke bare  forskningsinstitusjonene. Som del av evalueringen  er det tatt fram noen imponerende  eksempler på humanioras samfunnsbidrag.  Imidlertid kan det stilles  spørsmål ved hvorvidt det er gjort nok for  å mobilisere humanioramiljøene i arbeidet  med å adressere samfunnsutfordringene.  Dette gjelder for eksempel humanioras  plass i Langtidsplanen for forskning og  høyere utdanning.

Mottakelse

Forskningsrådet arrangerte i september  2017 et innspillseminar hvor de evaluerte  institusjonene var invitert til å kommentere  mottakelsen av evalueringen i fagmiljøene  og deres tanker om oppfølging av  evalueringen. Innspillene og diskusjoner  med fagmiljøene tyder på at evalueringen i  all hovedsak har blitt godt mottatt, men  det har også kommet enkelte kritiske tilbakemeldinger  til evalueringens design og  prosess, og til utforming av og innhold i  evalueringsrapportene.

Det har blitt bemerket at evalueringsdesignets vektlegging av forskergrupper  har gått på bekostning av vurderingen av  individuell forskningsinnsats, og flere har  problematisert at evalueringen var bedre  tilpasset større enn mindre institusjoner.

Rapportenes beskrivelser av «institutional  complacency» opplevdes av flere  institusjoner som provoserende. En gjennomgående  tilbakemelding, på tvers av  institusjonstyper, er likevel at evalueringen  tegner et gjenkjennelig bilde av humaniora  i Norge, og at rapportene vil bli et viktig  redskap for institusjonenes kvalitetsarbeid  i årene fremover.

Oppfølging av evalueringen

Som del av sitt innspill til revisjon av  Langtidsplanen for forskning og høyere  utdanning foreslår Forskningsrådet både  at det etableres en ny hovedprioritering,  Kulturelle og globale endringer, og at de  humanistiske og kulturelle perspektivene  integreres i de andre innsatsområdene.  Innspillet er begrunnet i at vår tids viktigste  samfunnsutfordringer er så sammensatte  at forskning innenfor alle fagområder,  også humaniora, er nødvendig for å  forstå dem. Evalueringens funn om humanioras  samfunnsbidrag og plass i langtidsplanen  har støttet opp om disse forslagene.

Det norske forskningssystemet er kjennetegnet  ved en høy grunnfinansiering til  institusjonene i UH-sektoren. Dermed ligger en stor del av ansvaret for kvalitetsarbeidet  ved institusjonene – så også når det  gjelder å følge opp hovedfunn og utfordringer  som kommer frem gjennom fagevalueringer.

Eksempelvis er humanioraevalueringen  tydelig i sin anbefaling til institusjonene  om å utvikle bedre strategier for humanistisk  forskning, og om å gi bedre støtte  til tidlig-karriere-forskere og forskere som  søker ekstern finansiering. Funn i evalueringen  tilsier at publiseringskvalitet og  -omfang må styrkes betydelig mange steder.  Også dette er et institusjonelt ansvar.

Institusjonene må også følge nøye med  på utviklingen i kjønnsbalanse – rapportene  viser for eksempel en nedgang i andelen  kvinnelige postdoktorer fra 58 prosent i  2011 til 48 prosent i 2015. Forskningsrådet  har en god dialog med de evaluerte institusjonene,  og vi opplever at det interne  oppfølgingsarbeidet allerede er påbegynt  mange steder.

Tre tiltak fra Forskningsrådet

Med utgangspunkt i evalueringens funn og  innspill fra de evaluerte institusjonene,  jobber Forskningsrådet nå med hvordan  evalueringen skal følges opp. Foreløpig er  det tre tiltak som skiller seg ut som spesielt  viktige: støtte til forskergrupper og forskerskoler  og individuell forskerstøtte.

Formålet med støtte til forskergrupper  er å støtte opp om og bidra til institusjonenes  egen satsing på sterke miljøer, blant  annet gjennom støtte til nettverksarbeid og  internasjonalisering, slik at allerede sterke  grupper kan løftes opp på et enda høyere  nivå. Gjennom støtte til forskerskoler –  disiplinbasert trening for ph.d.-stipendiater  i tillegg til ph.d.-programmene ved institusjonene  – ønsker vi å styrke institusjonenes  strategiske samarbeid om enkeltfag og forskerrekruttering.  For å bidra til at flere  forskere får mulighet til å ferdigstille og  utgi enkeltarbeider av høy kvalitet, vil vi gi  støtte til kortvarige forskningssabbater for  enkeltforskere.

De første tiltakene vil settes i verk allerede  tidlig i 2018, og svare konkret på  flere av utfordringene som dokumenteres  i evalueringen. Men utfordringsbildet er  komplekst, og ovenstående tiltak er ikke  uttømmende. For å følge med på og bidra  til et mer langsiktig oppfølgingsarbeid, vil  Forskningsrådet også nedsette et opp- følgingsutvalg som med utgangspunkt i  evalueringen skal se på tiltak og anbefalinger  for norsk humaniora på lengre sikt. Utvalget  vil blant annet se på tiltak for samarbeid  mellom institusjoner og fagmiljøer i  Norge.

1 NoU 2016:3; Meld. St. 7 (2014-2015) Langtidsplan  for forskning og høyere utdanning.