Forskning

Kronikk: Vet ikke søkerne sitt eget beste?

Det er rekordhøy søkning til høyere utdanning, likevel er mange bekymret for at vi vil mangle kvalifisert arbeidskraft på mange områder og for at altfor mange søkere gjør «gale» utdanningsvalg. Mer styring av studentstrømmene er påkrevet, mener enkelte. Forfatteren av denne kronikken stiller seg tvilende til om det er mulig og ønskelig. Søkertallene viser dessuten at søkerne i betydelig grad følger signalene fra arbeidsmarkedet.
PER OLAF AAMODT, FORSKER, NIFU
per.aamodt@nifu.no
Høyere utdanning i Norge er ettertraktet. Antall søkere er rekordhøyt, og arbeidsmarkedet har et stort behov for kompetanse. Det totale antallet søkere nærmer seg nå 120 000, tilsvarende nesten to hele årskull. Det er mulig, fordi langt fra alle er førstegangssøkere. Mange søker flere år på rad for å komme inn der de vil, og mange av søkerne er allerede registrert
som studenter. Til tross for rekordhøye søkertall er andelen søkere som ikke får et tilbud om studieplass, mindre enn 10 prosent. Samtidig er det sånn at mange søkere som får tilbud om studieplass, aldri møter opp til studiene. Det er med andre ord ikke helt enkelt å fortolke data fra opptaket til høyere utdanning.
Til tross for at stadig flere ønsker å studere, uttrykkes det ofte bekymring over at vi vil mangle kvalifisert arbeidskraft på en rekke områder. De fleste er enige om at skole og helsesektor vil ha et stort behov for flere folk i årene framover. Høyest roper gjerne representanter for næringslivet, og da spesielt etter flere ingeniører. NHOs direktør Kristin Skogen Lund nøyer seg ikke med sterke oppfordringer til søkerne: Universiteter og høgskoler bør stenge studieprogrammer som arbeidslivet ikke trenger, og stipendene bør økes på de riktige programmene. Det hevdes at altfor mange søkere gjør «gale» valg og at søkningen til realfag og teknologi stadig synker.
Økt søkning til teknologi og realfag
Samfunnets behov for å utdanne folk med teknologisk og realfaglig kompetanse skal ikke benektes, ikke minst er det grunn til bekymring over tilgangen på kvalifiserte lærekrefter med realfag i norsk skole. Men deler av diagnosen er utdatert. Hvor riktig påstander om nedgang i søkningen til teknologi og realfag er, avhenger av hvilket tidsperspektiv man ser det i og om
man teller med absolutte eller relative tall. Det er riktig at det over en lang periode var nedgang i søkningen til teknologi og realfag. Nedgangen i absolutte tall hang sammen med en sterk nedgang i de totale søkertallene gjennom flere år etter toppåret 1994, men dette fagområdet ble svekket også i relative tall i denne perioden. Det synes imidlertid å ha gått mange hus forbi at tendensen har snudd. Etter 2005 har søkertallet til realfag og teknologi økt, ikke bare i absolutte tall, men til tross for en ny sterk vekst i det totale antallet søkere, har disse fagene også økt sin relative andel av søkerne. Bare de økonomisk-administrative fagene har økt mer. Ser vi spesielt på ingeniørfagene, er bildet noe mer uklart. Søkertallet økte kraftig etter 2010, men andelen av det totale søkertallet er likevel lavere enn i 2000. En økning på mer enn 1000 søkere til ingeniørstudiene og nesten 700 til sivilingeniørstudiene fra 2010 til 2012 eller på henholdsvis 26 og 17 prosent, er betydelig. Det gjenstår selvsagt å se om det er en trend eller et kortvarig blaff.
Andre viktige trekk ved utviklingen i søkertallene de siste seks årene er en sterk vekst i søkningen til alle lærerutdanningene og fortsatt vekst for helsefagene. Når søkningen til humanistiske fag, mediefag og samfunnsfag har stagnert, er det ikke dekning for å hevde at søkerne velger bort de «nyttige» fagene. Tvert om er det nokså tydelig at søkerne i betydelig grad følger signalene fra arbeidsmarkedet. Det er heller ikke noe nytt. Det er mange mulige årsaker til de endringene vi har sett i søkerstrømmene de senere årene. Vi vet for lite om hva som styrer søkernes preferanser. Interesse for fagene er en grunnleggende faktor, men søkerne tar også arbeidsmarkedet i betraktning. Økt interesse for realfag og teknologi har trolig sammenheng med at disse skolefagene er blitt styrket i grunnopplæringen, mens flere søkere til lærerutdanningene kan henge sammen med en rekke kampanjer og ikke minst at den nye grunnskolelærerutdanningen har fenget interessen.
Den kraftige veksten i søkningen til høyere utdanning gir grunnlag for mange refleksjoner. Årskullene øker, men det kan bare forklare ca. 40 prosent av det økte søkertallet, resten skyldes at stadig større andeler av de unge skaffer seg studiekompetanse og ønsker å bruke den. Om dette bare er positivt eller et bekymringsverdig uttrykk for en svekket interesse for yrkesfagene i videregående opplæring, er en viktig debatt, men vi lar den ligge her. Heller ikke vil vi spekulere i om dette er en utvikling som kan fortsette, men vi har gjennom mange tiår observert at alle spådommer om at taket på rekrutteringen til høyere utdanning er nådd, har slått feil.
Få gode virkemidler for styring
Det leder oss til spørsmålet om det er mulig og ønskelig å styre søkerstrømmene. Det er interessant at mange som ellers vedkjenner seg prinsippet om valgfrihet og markedsmekanismer, ofte etterlyser mer styring av dimensjoneringen av høyere utdanning. Men ønsket om styring er på mange måter forståelig: søkernes valg påvirker ikke bare deres egen utdanningsframtid, men også det framtidige tilbudet av arbeidskraft, profilen på høyere utdanning og dermed indirekte også fordelingen av forskningsressursene. Individuelle utdanningsvalg, som ofte er basert på usikkerhet og tilfeldigheter, får med andre ord betydelige samfunnsmessige konsekvenser.
De eneste direkte virkemidlene vi har for å styre studentstrømmene er å fastsette grenser for opptaket. Om det fører til at søkerne orienterer seg i andre og mer ønskelige retninger, er høyst usikkert. Begrensninger i opptaket til mediefag eller samfunnsfag fører neppe til flere søkere til ingeniørstudiene.
Mange studier har alltid vært strengt opptaksregulert. Dette gjelder spesielt studier som medisin og ingeniørfag, hvor infrastruktur og kostnader har vært mer utslagsgivende enn behovene i arbeidsmarkedet. Stort sett har da også dette ført til at utdanningskapasiteten har vært for lav. I de fleste studiene er imidlertid dimensjoneringen i mye større grad styrt av
søkernes etterspørsel, og søkerne må selv ta ansvaret for at studievalget fører fram til en jobb. Bare i politiutdanningen blir det et politisk problem at ikke alle ferdige kandidater kan garanteres en jobb.
I Norge har problemet stort sett bare vært mangel på utdannet arbeidskraft, det er få tegn på at vi utdanner for mange. Det kan indikere at tilpasningen mellom utdanning og arbeidsmarked går bedre når man lar søkernes egne preferanser styre enn når myndighetene setter klare grenser. Søkerne innretter seg relativt raskt etter signalene fra arbeidsmarkedet,
og det er en mekanisme som sannsynligvis er mer effektiv enn statlige beslutninger om å opprette flere eller færre studieplasser.
Høyere utdanning som marked
Styringen av opptaket til høyere utdanning er dessuten blitt vanskeligere det siste tiåret fordi det er lærestedene selv, og ikke Kunnskapsdepartementet, som har hovedansvaret.
Lærestedenes utvikling av nye eller utvidelse av eksisterende studietilbud er i stor grad basert på ønsket om å rekruttere flere studenter og ikke på lydhørhet overfor signaler fra arbeidsmarkedet. Dette igjen er et resultat av en finansieringsmodell som stimulerer lærestedene til å tenke på søkningen til studiene og på konkurransen med andre læresteder som et marked. Departementets muligheter for nasjonal styring er blitt tilsvarende redusert. Og selv om det i større grad hadde vært mulig med en nasjonal styring av fordelingen av studieplasser, er det åpent hva informasjonsgrunnlaget for styringen kunne være. Dagens utdanningssystem skal utdanne personer til et arbeidsmarked i flere tiår fram i tid, og i et slikt tidsperspektiv er det temmelig umulig å forutse hvilke typer kompetanse det vil bli behov for, ut over at vi selvsagt vil ha et stort behov for lærere, helsepersonell og ingeniører. For å møte framtidas behov for kompetanse er det trolig et feilspor å forsøke å styre type studieplasser; søkelyset bør heller rettes mot om innholdet i studiene er framtidsrettet nok.