Forskning

Kronikk: Smal eller bred strategi for norsk bioteknologi?

Regjeringen skal i løpet av 2011 legge fram en ny nasjonal strategi for norsk bioteknologi. Det skal, ifølge regjeringens nettside, bli «en bred og overordnet strategi på bioteknologiområdet». Roger Strand drøfter hva som kan gjøre en slik strategi bred og mener at det kan og bør den bli ved å forholde seg til hele bredden av relasjoner mellom vitenskap, teknologi og samfunn, og ikke bare følge den såkalte «verdikjeden».
ROGER STRAND, PROFESSOR, UNIVERSITETET I BERGEN
Den store forskningssatsingen på funksjonell genomikk, gjennom det såkalte FUGEprogrammeti Norges forskningsråd, nærmer seg sin avslutning og har i all hovedsak blitt evaluert som vellykket. Med et sideblikk til våre naboland erkjennes det samtidig at bioteknologi ikke er en så stor næring i Norge som man kunne ønske. Forskerne i bioteknologi og nærliggende områder (molekylærbiologi, molekylærgenetikk, biomedisin og så videre) er nervøse for brudd i forskningsfinansieringen om ikke nye strategier kommer på plass, mens de som bekymrer seg for norsk næringsliv, ønsker en offensiv satsing. Sagt med andre ord: Aktører «langs hele verdikjeden» ønsker seg statlige penger. Først må det imidlertid legges en nasjonal strategi, og den skal være overordnet, det vil si, den skal være passelig konkret og ikke gå for mye i beina på virkemiddelapparatet. Dernest skal den være bred – og jeg skal i det videre reflektere over hva dette adjektivet kan og bør bety ut over det opplagte faktum at det også er et honnørord.
Teknologioptimisme
La meg begynne med å sette opp en stråmann, for eksempel Trond Giske. På en nasjonal konferanse i Oslo i februar om regjeringens strategi for nanoteknologi, sa Giske at nanoteknologi er en god anledning til å «tjene mye penger». Teknologiutviklingen innebærer risiko og fare, men disse «skal vi møte på en teknologioptimistisk måte». Jeg leser dette som et uttrykk for en kjent og utbredt oppfatning om forholdet mellom vitenskap, teknologi og samfunn: Vitenskap og teknologi fører til nye produkter og blomstrende næringsliv. Det betyr økonomisk vekst, som er et ubetinget gode. Vi kan på forhånd regne med at de uforutsette bivirkningene er ganske små og ubetydelige. Uansett kan de holdes under kontroll ved hjelp av reguleringer, tilsyn og etikk-komiteer. Derfor kan vi være optimister selv når vi står overfor det prinsipielt kjente. Denne oppfatningen har dype røtter og kan iallfall spores tilbake til 1600-tallet. Vannevar Bush oppsummerte erfaringene etter andre verdenskrig med at vitenskapen er «the endless frontier», en endeløs kilde til nye produkter og ny vekst. Forskningspolitikk blir på denne måten ikke politikk i vanlig forstand, fordi den vitenskapelige metoden (hva nå enn den er) og naturen selv dikterer hva sannhetene skal være, og markedet tar seg av spørsmålet om hvilke produkter som har livets rett. Strategispørsmålet reduseres derfor til smale spørsmål om hvordan vi raskest kan oppnå dette framskrittet – med hvilke virkemidler, hvilke forskningstema og hvilke aktører. Når så strategien skal være overordnet, står man nesten bare igjen med spørsmålet om hvor mye offentlige penger man kan frigjøre til dette utmerkede formålet. Slik kunne arrangørene åpne den nevnte nano-konferansen med hilsninger som «Kjære nano-venner!» – uten blygsel og uten risiko for fadese.
Et annet perspektiv
Offentlige universiteter, og særlig breddeuniversitetene, er interessante aktører i slike strategidebatter. Universitetene er hjemsted for humanistiske og samfunnsvitenskapelige miljøer med forskningskompetanse i å forstå og problematisere forholdet mellom bioteknologi og samfunn. I disse miljøene – mitt eget inkludert –avviser man gjerne de underliggende forståelsene som Giske og Bush knyttet seg an til. Ideen om et rettlinjet framskritt fra grunnforskning via teknologi til velferd er erstattet med mer komplekse modeller for vekselvirkningen mellom vitenskap, teknologi og samfunn. For det første har kulturelle og politiske dimensjoner betydning for hva slags vitenskap man satser på og – mer omstridt – for hvordan vitenskapen utvikler seg. I vår tid ser vi for eksempel forskning rettet mot individuell behandling av livsstilssykdommer i den rike del av verden, gjerne gjennom bruk av produkter (farmaka, diagnostiske tester osv.) som det kan tas patent på. Dette betyr at forskningsfelt som leder fram mot for eksempel personalisert genetisk medisin, har stått i høyere forskningspolitisk kurs enn forskning som retter seg inn mot hygiene, drikkevann eller – i den rike verden – betingelser for kollektive livsstilsendringer. For det andre er fokuset på godene som forskningen til sjuende og sist leder til, for snevert. I likhet med styring i andre sektorer (industri og trafikk, for å ta to eksempler) bør også styringen av FoU-sektoren ha et våkent øye for hvordan sektoren skaper og fordeler risiko og fare, for å si det med sosiologen Ulrich Beck. Mer generelt er den humanistiske og samfunnsvitenskapelige forskningen opptatt av hvordan bioteknologien skaper endring, helt ned til det fundamentale spørsmålet: Hva er et menneske? Noe annet synes uansvarlig, spesielt når teknologimiljøene selv understreker det enorme endringspotensialet teknologiutviklingen skaper. Vi synes å være på en vei som i løpet av et århundre eller to kan føre til endringer i hva mennesket er og kan være, ikke bare kulturelt, men også biologisk – hvis vi ikke da på høyteknologisk vis har utslettet oss selv i mellomtiden. For oss som studerer dette, er knapt noe spørsmål viktigere i vår tid.
I en ideell verden kunne en ønske at disse kompetansemiljøene var toneangivende i arbeidet med en bioteknologistrategi og at universitetene i en slik sammenheng inntok sin yndlingsposisjon – med et kritisk blikk fra siden eller oven. Erfaringen fra mitt eget universitet er da også at vi både involveres og at slike innspill lyttes til. Samtidig har universitetene store og sterke forskningsmiljøer innenfor bioteknologi som trenger penger til forskningen sin. I den såkalte BIOTEK2012- prosessen, som var Forskningsrådets vorspiel til regjeringsstrategien, fremmet universitetene framfor alt den teknologioptimistiske diskursen. Universitetene er ikke elfenbenstårn lenger, om de noensinne var det. Det er viktig at offentligheten forstår at universitetene også har blitt aktører i verdikjeden, med egne krav til inntjening.
Et spørsmål om politikk
Hvem skal da ta ansvar for den brede strategien? Jeg har stadig tro på den såkalte skandinaviske modellen, der organer som Bioteknologinemnda, Teknologirådet og de nasjonale forskningsetiske komiteene spiller en sentral rolle. Disse har alle bred samfunnsdebatt som en del av sitt mandat, og det er god kontakt mellom disse organene og de humanistiske og samfunnsvitenskapelige miljøene. På solskinnsdager tenker jeg dessuten at også regjeringen selv ser at bioteknologiens framtid handler om menneskets framtid som art og ikke bare som arbeidstaker. Det var en slående kontrast mellom de to nasjonale konferansene i januar-februar om hhv. bioteknologi- og nanoteknologistrategiene, mellom Giskes håp om «mye penger» og Tora Aaslands og Kyrre Lekves bredere forståelse av bioteknologiens utfordringer. Det gjelder å holde fast på denne forståelsen når «verdikjedens» talsmenn står på og gjør den jobben de er satt til å gjøre. Det gjelder å holde fast på at bioteknologi er et spørsmål om politikk i ordets rette forstand.