Forskning

Hvilken forskningspolitikk vil USA få med president Trump?

Hvilken forskningspolitikk vil USAs nyvalgte president Donald Trump føre? Det er det knapt noen som vet, trolig heller ikke Trump. Forfatteren av dette innlegget har funnet noen holdepunkter for informert gjetning om hva Trump kan komme til å bety på dette politikkområdet.

TORE LI, TIDL. VITENSKAPSRÅD VED DEN NORSKE AMBASSADEN I WASHINGTON D.C.
tore.li@online.no
Den påtroppende presidenten har svært begrenset politisk erfaring, og han er ingen typisk representant for det republikanske partiet. Siden Trump annonserte sitt president-kandidatur sommeren 2015, har han gang på gang overrasket de fleste, senestmed sin seier valgnatten. Trump kan overraske igjen. Likevel har vi noen holdepunkter å peile ut fra når vi skal spekulere i en Trump-administrasjons forskningspolitikk.

For det første er ikke presidenten forskningspolitisk allmektig. Han må forholde seg til i hvert fall to systemiske begrensninger. Den ene ligger i den konstitusjonelle maktbalansen mellom den utøvende, bevilgende og dømmende makt, som girKongressen langt større innflytelse på forskningspolitikken sammenlignet med det norske stortinget. Selv om det er presidenten som fremmer forslag til forskningsbudsjett(er), er det Kongressen som endelig vedtar dem, og da kan budsjettene være betydelig forandret. Kongressens budsjettbehandling skjer etter en omstendelig prosess. Ikke bare skal identiske budsjetter vedtas i dens to kamre, Representantenes hus og Senatet. I tillegg skal et sett av komiteer innenfor hvert av kongresskamrene gi fullmakter til å sette i gang nye forskningsprogrammer, mens et annet sett av komiteer bevilger pengene. I tillegg skal Senatet godkjenne presidentens valg av ledere for viktige føderale FoUetater, som National Science Foundation og romfartsorganisasjonen NASA. Sammenlignet med Norge er Kongressens overoppsyn med hva som foregår i de føderale FoU-etatene, mye mer pågående, både gjennom formelle høringer og annen kontakt. Siden det er mer «mainstream» republikanere som dominerer Kongressen de neste to årene, vil trolig disse i vel så stor grad som Trump legge føringene på forskningspolitikken. Dette indikerer kontinuitet fra tidligere år.

En annen systemisk begrensning er FoU-budsjettenes plass innenfor det store føderale budsjettet. Som i Norge, er dette delt opp i bundne utgifter, knyttet til sosiale ordninger som politikerne vanskelig kan gjøre noe med fra år til år, samt i ubundne utgifter, der handlingsrommet er langt større. FoU-budsjettene ligger innenfor siste kategori. Det har vært et mål både for Obama-administrasjonen og republikanerne i Kongressen å få redusert budsjettunderskuddet. Dersom Trump skal gjøre alvor av sine forslag om skattekutt, blir spørsmålet om føderale budsjettreduksjoner enda mer akutt. Det meste av kuttene må tas innenfor de ubundne utgiftene. Det kan ramme forskningen.

For det andre er den føderale administrasjonen i stor grad desentralisert. Føderale departementer, som Forsvarsdepartementet og Energidepartementet og etater som National Science Foundation og NASA har betydelig handlingsrom. Trolig vil Trumps forskningspolitikk i stor grad bli summen av det sentrale FoU-departementer og etater gjør. De fleste presidenter har siden Franklin D. Roosevelts tid holdt seg med en vitenskapelig rådgiver med direkte linje til presidenten. Denne rådgiveren har hatt en egen stab til rådighet som har søkt å koordinere administrasjonens forskningspolitikk. Antageligvis vil Trump opprettholde stillingen som vitenskapelig rådgiver, men denne vil neppe tilhøre presidentens innerste krets. Dersom Trump avskaffer stillingen som vitenskapelig rådgiver, kan presidentens budsjettkontor få en mer fremtredende rolle som FoU-politisk koordinator. Frem til i dag har ikke Trump vært særlig opptatt av forskningspolitiske spørsmål. Under valgkampen presenterte han aldri noe forskningspolitisk program. Trumps valgkampretorikk var i stor grad rettet mot den liberale eliten, der vesentlige deler av det amerikanske forskersamfunnet befinner seg. Folk med høyere utdanning stemte også i mindre grad på Trump enn velgermassen for øvrig. Således tilhører ikke forskerne Trumps kjernetropper. Han trenger ikke å behage dem. I sine første taler og intervjuer etter seieren har den nyvalgte presidenten signalisert at det er opprustning av landets flyplasser, veier og annen infrastruktur han vil bruke penger på. Trolig vil den nye presidenten i liten grad fokusere på forskning og utvikling. Det indikerer at forskningspolitikken i stor grad kommer til å bli utformet i skjæringsfeltet mellom sentrale FoU-departementer og etater og deres hovedkomiteer i Kongressen.

For det tredje kan Donald Trumps politiske standpunkter gi noen holdepunkter for de strategier hans administrasjon vil følge på FoU-området. Men her synes jeg usikkerheten er langt større sammenholdt med forannevnte føringer i det føderale styringssystemet. Hvilken politikk vil i det hele tatt den pragmatiske forretningsmannen Trump egentlig etterstrebe? Mens Trump i valgkampen sa han ville skrote hele Obamas helsereform, opplyste han etter et møte med Obama like etter valget at han kunne tenke seg å beholde det meste av reformen. Mye virker uforutsigbart, men Trump kjørte imidlertid konstant på det jeg vil kalle for en ny-isolasjonisme i sin valgkamp, tuftet på tre elementer: handelsproteksjonisme, med reforhandling av NAFTA-avtalen og straffetoll på kinesiske varer; anti-immigrasjon, især fra den muslimske verden; og forsvarspolitisk tilbaketrekning, med sterkere krav til NATO-land og andre allierte om at de i fremtiden må bære en større del av forsvarsutgiftene hvis de skal påregne at USA vil forsvare dem. Dette var et budskap som syntes å få mange til å stemme på ham, og således bør vi vel anta at han i det minste forsøker å gjennomføre noe av sitt ny-isolasjonistiske tankegods.

Det kan bety at Trump vil være villig til å iverksette næringsrettede og temmelig markedsnære FoU-tiltak som kan bidra til å skape vekst og arbeidsplasser, særlig i «rust-belt-statene» som ga ham seieren. Dette ville i så fall være et brudd på tradisjonell republikansk forskningspolitikk, som har vektlagt at staten kun skal støtte FoU som markedet ikke kan ta seg av, det vil si grunnforskning. Her må det legges til at den enorme forsvarsforskningen som føderale myndigheter finansierer, i stor grad fungerer som FoU-subsidier til amerikansk næringsliv. Videre kan strengere innvandringslover gjøre USA mindre attraktivt for utenlandske forskere, noe amerikansk akademia har nytt svært godt av. Endelig kan en forsvarspolitisk tilbaketrekning medvirke til reduserte budsjetter til forsvarsforskning, noe som for øvrig har vært en trend under Obama de senere år. Europeiske NATO-land må trolig øke sine egne investeringer i militær FoU, i tråd med forsterkede amerikanske krav om økte forsvarsbidrag.

Selv om den påtroppende presidenten ikke har presentert noen sammenhengende strategi for forsknings- og innovasjonspolitikken, har Trump og hans nære medarbeidere gitt uttrykk for standpunkter i FoU-politiske enkeltspørsmål som kan gi noen frempek. Trolig vil det bli satset langt mindre på klima- og miljøforskning enn det Obama har gjort. Trump har ved flere anledninger betvilt menneskeskapte klimaendringer. Her har den nye presidenten mange støttespillere blant republikanerne i Kongressen, som har vært sterkt kritiske til Obamas satsing på dette FoU-feltet. Videre har Trump stilt seg negativ til et åpent internett, som han mener gir grobunn for islamsk ekstremisme. Det er neppe godt nytt for innovatører innenfor IKT-næringen. Imidlertid har Trump også tatt til orde for å redusere bedriftsbeskatningen for å fremme innovasjon og ny teknologi. Det gjenstår å se hvilke forskningspolitiske strategier en Trump-administrasjon vil følge. Mye taler imidlertid for at USA mister sin posisjon som verdens største FoU-nasjon under Trump. I 2019 vil Kinas FoU-investeringer ventelig være større enn De forente staters. Slik sett burde forskningspolitisk interesserte bli mer opptatt av hva som skjer i Kina, enn hvem som får bo i Det hvite hus fremover.

Tore Li var vitenskapsråd ved Den norske ambassaden i Washington D.C. i perioden 1996–2000.