Forskning

Humanioras utfordringer

Mye av logikken bak dagens forskningspolitikk ligger i begrepet «utfordringsdrevet forskning». Dette preger også den nye runden med humanioradebatt, påpeker forfatterne av denne artikkelen, som også redegjør for en intern prosess i Forskningsrådet for å gjøre humanistisk forskning mer relevant for tematiske satsinger.

JON HOLM, AVDELINGSDIREKTØR, NORGES FORSKNINGSRÅD
joh@forskningsradet.no

JOHANNES W. LØVHAUG, SENIORRÅDGIVER, NORGES FORSKNINGSRÅD
jwl@forskningsradet.no
Samfunnet investerer stadig større beløp i forskning, og det er betydelige forventninger til hva forskningen skal bidra med når det gjelder problemløsning og samfunnsutvikling. Det rådende forskningspolitiske regimet er drevet av et ønske om å skape økonomisk vekst og konkurransekraft, men også om å møte store samfunnsutfordringer på områder som klima, miljø, globalisering, utvikling av demokrati og velferdsstat, helse, energi og sikkerhet. Denne utfordringsdrevne logikken suppleres av en «kompleksitetslogikk». Dette er en erkjennelse av at de store samfunnsutfordringene er så sammensatte at de bare kan forstås gjennom forskning på mange fagområder, og ved at de ulike fagene og perspektivene kompletterer hverandre.

Den nye humanioradebatten
Dette danner de forskningspolitiske rammene for den siste runden med humanioradebatt som kom etter at Fritt Ord i vår lanserte rapporten «Hva skal vi med humaniora?». Diskusjonen dreier seg i stor grad om humanioras samfunnsrelevans og på hvilken måte humanistisk forskning kan bidra til samfunnsutviklingen. Mange av de store samfunnsutfordringene er menneskeskapte, og det kan derfor være god grunn til å si at det først og fremst handler om kulturelle utfordringer. I et slikt perspektiv er det klart at humaniora – som har kulturelle fenomener som sine studieobjekter – er nøkkelen til kunnskap om hvordan vi skal møte disse samfunnsutfordringene. Også denne tenkningen ligger bak den siste runden med humanioradebatt.

Der det tidligere har vært en utbredt frykt for «instrumentell tenkning» når det gjelder humanioras legitimitet, er det nå mer et spørsmål hva slags samfunnsnytte humaniora kan bidra med. I Forskningsrådets mye debatterte nasjonale strategi for humanistisk forskning fra 2008 var ambisjonen å synliggjøre den samfunnsmessige betydningen av humaniora på tradisjonelle og nye arenaer. Et viktig mål var å identifisere områder hvor humaniora har potensial til å bidra mer eller på nye måter. Dette var en kontroversiell agenda i 2008, men virker i 2014 mye mindre omdiskutert. Debatten om betydningen av humanistisk kunnskap synes å være mer offensiv med hensyn til samfunnsrelevans enn før. Den er imidlertid også et uttrykk for at de humanistiske fagene ønsker å definere sin samfunnsrolle på egne premisser. Det er heller ikke lenger bare et spørsmål om å synliggjøre de humanistiske fagenes betydning for samfunnet, men om aktivt å utvikle fagenes relevans på nye måter. Et eksempel på dette er at alle de humanistiske fakultetene nå deltar i overordnede strategiske satsinger ved sine universiteter og slik søker å skape nye tverrfaglige koblinger.

Relevans for samfunnsutfordringene
De humanistiske fakultetene har de senere årene arbeidet med å etablere et nytt nasjonalt program for humaniora som særlig skal tydeliggjøre de humanistiske fagenes samfunnsoppdrag. Som ledd i denne prosessen har fakultetene satt i gang en kartlegging av forskningsaktivitet, satsinger og styrker med sikte på å utvikle HF-fakultetenes kompetanse innenfor store samfunnsutfordringer. Humaniorafagene har tradisjonelt vært anerkjent som viktige særlig for forvaltning av kulturarven og som leverandør av lektorer til skoleverket. Nå kommer det i tillegg en diskusjon om hvordan humanistisk kunnskap kan aktiviseres for å møte samfunnets utfordringer på en lang rekke nye områder. Dette gjelder ikke bare den humanistiske forskningen, men også utdanning av kandidater med relevante ferdigheter for mange sektorer i samfunnet.

Forskningsrådet skal nå i gang med nye evalueringer av de humanistiske fagene på nasjonalt plan. Her vil også spørsmålet om samfunnsrelevans spille en større rolle enn i tidligere fagevalueringer.

I høst arrangerte Norges forskningsråd en rundebordskonferanse for å følge opp rapporten fra Fritt Ord. Deltakerne var representanter fra sentrale humanistiske forskningsmiljøer, offentlig forvaltning, mediene, skolesektoren, Fritt Ord og forskjellige deler av Forskningsrådet. Hensikten var å få fram en forskningspolitisk diskusjon i møtet mellom forskningsmiljøene, Forskningsrådet som finansiør og brukere av humanistisk kunnskap.

Det utkrystalliserte seg noen sentrale problemstillinger under konferansen: For forskningsmiljøene er spørsmålet om det finnes tilstrekkelig med institusjonell dynamikk til at man kan utvikle sin samfunnsrelevans på nye måter. Dette dreier seg ikke minst om organisering av humanistisk forskning for å skape nye kontekster og institusjonelle rammer for utvikling av de humanistiske fagene i et samspill med samfunnet rundt.

Hvordan er det med etterspørselen etter humanistisk kunnskap i samfunnet? Det synes å være en generell anerkjennelse av at humaniora er viktig i en bredere samfunnsmessig kontekst, men er det hos samfunnets aktører i privat og offentlig sektor god nok forståelse for hva humanistisk kunnskap konkret kan bidra til?

Humaniora i Forskningsrådet
Og til sist: Er Forskningsrådets tematiske satsinger tilstrekkelig åpne for humanistiske forskningsperspektiver? Forskningsrådets porteføljerapport for humanistisk forskning viser at humaniora nesten utelukkende henter sine forskningsmidler fra åpne arenaer (FRIPRO/SFF) og noen grunnforskningsprogrammer. Bare i ubetydelig grad finansieres humanistisk forskning i de tematiske satsingene som retter seg mot samfunnsutfordringene, for eksempel Forskningsrådets Store programmer og de handlingsrettede programmene på områder som helse, utdanning og velferd.

Forskningsrådet har nå satt i gang en intern prosess for å se på hvordan humanistisk (og samfunnsvitenskapelig) forskning i større grad kan gjøres relevant for de tematiske satsingene. Det synes klart at humanistiske forskningsperspektiver må tidligere inn når programmene utformes. Her er det et todelt ansvar: Forskningsrådet må sørge for at programplaner og utlysninger formuleres slik at de blir relevante for humanistiske forskningsperspektiver. Samtidig må de humanistiske forskningsmiljøene melde seg på i planprosessene og aktivt bidra til å utforme Forskningsrådets programmer. Samtidig må selve den humanistiske forskningen møte den utfordringsdrevne logikken i de tematiske satsingene.

Humaniora i en utfordringsdrevet forskningsagenda
Det er selvsagt ikke all humanistisk forskning som kan eller skal drives av å svare på samfunnsutfordringer. Mye grunnleggende humanistisk forskning dreier seg om å bidra til utvikling av forskningsområder og har verdi rett og slett fordi den frambringer nye vitenskapelige erkjennelser. Men innenfor den utfordringsdrevne logikken ligger et stort potensial: Hvordan kan de humanistiske fagene utvikle seg videre i en situasjon hvor samfunnets kunnskapsbehov er sentralt i formuleringen av forskningsspørsmålene? Ut fra kompleksitetslogikken er det klart at humaniora ikke kan gjøre dette i form av å være en «hjelpevitenskap», men ved å bruke de humanistiske fagenes særegne tilnærminger, teorier og metoder. Fagenes særtrekk skal ikke viskes ut, men det er heller snakk om å se på om fagenes metoder kan anvendes på,områder som tradisjonelt ikke har vært undersøkt av humanistiske forskere, gjerne i tverrfaglig samarbeid med andre fagområder. Utfordringen for humanistisk forskning er å skrive seg inn i en utfordringsdrevet forskningsagenda.