Forskning

Kronikk: Humanioras fremtid i det moderne akademia

De humanistiske fagenes forskningspolitiske og samfunnsmessige stilling er igjen på dagsorden. I Norge har en debatt blitt utløst av Forskningsrådets strategi fra 2010 for humanistisk forskning, og rådets satsingsområde for forskning om «samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger» er nå utmyntet i planer for et nytt forskningsprogram – SAMKUL. I Sverige er humanistenes problematiske situasjon blitt dokumentert, men samtidig er det også påpekt at humanistene har forsømt muligheter til nye initiativ og omstilling (se kronikken i Forskningspolitikk, nr. 2, 2011). Nye stemmer har kommet til i denne debatten med boken «Humanioras fremtid». Denne kronikken er skrevet av to av denne bokens redaktører; i en annen artikkel i dette nummer av Forskningspolitikk har Petter Aaslestad, SAMKUL-programmets leder, anmeldt boken.
INGRID BIRCE MÜFTÜOGLU
ingrid.muftuoglu@uni.no
SIMEN ANDERSEN ØYEN
simen.oyen@svt.uib.no
Hvilken plass har humanistisk forskning i dagens søknadsbestemte finansieringsregime? Taper humanistene i kampen mot fag og forklaringsmodeller som kan tilby mer anvendbare forskningsresultater? Forskningsminister Tora Aasland har oppfordret til å stille de store spørsmålene for vår tid om vitenskapen og samfunnet: Har vi kunnskap for fremtiden? For å kunne diskutere dette må vi snu spørsmålet på hodet og spørre: Hva slags kunnskap ønsker vi for fremtiden? Samfunnet krever forståelsesmodeller for omfattende globale problemkomplekser. De fagdisiplinene som best evner å klare sikten for beslutningstakere gjennom sine fremtidsbilder, får også innflytelse på fremtidens forskning. Her dominerer naturvitenskapelige og økonomisk-instrumentelle forklaringsmodeller. Vi må dermed stille spørsmålet om hva et slikt forklaringshegemoni fortrenger og hva slags problemer som er knyttet til en slik dominans.
Krise?
Ifølge Toril Mois situasjonsbeskrivelse av de humanistiske disiplinene befinner disse seg i en legitimitetskrise. I en kronikk i Aftenposten 31.3.2011 beskylder hun språket i Norges forskningsråds nasjonale humaniorastrategi for å overkjøre de humanistiske fagenes egne perspektiver og språkbruk. Forskere med en humanistisk tilnærming «finner rett og slett ikke noe punkt der fagets kriterier for hva som gjelder som interessante problemstillinger faller sammen med byråkratenes krav om å skape forskning som møter ‘næringslivets kunnskapsbehov’», skriver Moi. Humanistiske fag knyttes ofte til arbeid med tekst og fortolkning. Da vil humanioras rolle kanskje nettopp være å fortolke utlysningene som tekst og skrive søknader som ikke utelukkende tilpasser seg språket, men utfordrer og utvider forskningsområdene, slik Tone Hellesund påpekte i en paneldebatt nylig om «Humaniora og søknadsveldet». To trekk ved humaniora er ifølge Toril Moi sentrale i denne forbindelse: 1) «De humanistiske fagene tar vare på og holder liv i kunnskapen om menneskets kultur, ytringer, verdier og normer gjennom tidene». Og: 2) «Metodisk må alle disse fagene forholde seg til spørsmålet om hvordan en skal forstå menneskers uttrykk og tegn». Dermed lar ikke formidlingen av humanistiske perspektiver seg bestandig redusere til forskningsrapporter, vitenskapelige artikler eller forskningsrådssøknader. Kunnskap om menneske, samfunn og kultur er implisitte og vidtgående prosesser der anvendelsen og relevansen ikke alltid er umiddelbar eller konkret. Derfor kan strategidokumentenes oppfordringer om «nettverksbygging», «innovasjonsprosesser» og «økt synlighet» oppleves som instrumentelle krav.
Nytte?
I debattene om humanioras relative betydning og minkende status i ressursfordelinger antar man ofte at humaniora hadde en sterkere stilling i politikk og samfunnsdebatten i tidligere perioder – gjerne knyttet til et ideal om å styre samfunnet rasjonelt og vitenskapelig, som for eksempel under fremveksten av den norske velferdsstaten og sosialdemokratiet. Forskningsresultater fra Sverige nyanserer imidlertid slike nostalgiske fortidsbilder. På 1950-tallet var det for eksempel færre humanister, og forskningen var ofte «teoretisk ureflektert og ensidig nasjonal», skriver Ekström og Sörlin i Forskningspolitikk nr. 2, 2011. Undersøkelsen viser at antall humanister har økt betraktelig og at de publiserer som aldri før. Myten om den verdensfjerne og ineffektive humanisten avkreftes. Imidlertid blir ikke bevilgningene større selv om alle publiserer mer – noe Knut Kjeldstadli betegner som en pervers logikk i tellekantsystemet. Inntektene kan bare øke på bekostning av andre institusjoner – noe som ser ut til å ramme humaniora.
I Forskningsrådets strategi for humaniora bekreftes den lave eksterne finansieringen. Strategiens svar på problemet er klart: humanistisk forskning må bli mer nyttig og anvendelig. Den må også mobilisere til samarbeid som imøtekommer kunnskapsbehovene i samfunnet. Men hva er ansett som nyttig, og hvordan skal anvendelighet forstås? Det er ikke tvil om at språkopplæring er viktig for næringslivet eller at lærerutdannelse er viktig for kvaliteten i skolen, men en adekvat forskningspolitisk strategi kan ikke kun være fundert i umiddelbarhet, underlagt markedslogikk eller utsatt for politisk overstyring. Her ser vi en konflikt mellom universitetenes kritiske og analytiske kunnskapssyn og et mer ferdighetsinnrettet kunnskapssyn. Vi må derfor til å begynne med forsøke å formulere de vitenskapsteoretiske problemene som humanistiske fag står overfor i møtet med teknokratiske krav om anvendbarhet og forskningspolitiske oppfordringer til tverrfaglighet.
«Tverrfaglighet»
Fordi humaniora sjelden er nyttig i snever instrumentell og samfunnsøkonomisk betydning blir humanistene i økende grad henvist til å ha utfyllende roller eller til å være teoretisk alibi i tverrfaglige prosjekter underlagt samfunnsmessige produksjonsforhold og markedet. Tverrfaglighet blir gjerne fremstilt som nøkkel til bedre forståelse av skiftende kulturelle og politiske forhold. Dette reiser spørsmål med vitenskapsteoretiske og forskningspolitiske implikasjoner, ikke minst hva angår hvordan humanistiske og samfunnsvitenskapelige perspektiver skal omdefineres og synkroniseres med vår tid. I Forskningsrådets SAMKUL-satsning gis humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag en utfyllende rolle ved at de skal «supplere den økonomisk instrumentelle og teknisknaturvitenskapelige kunnskapsbasen som i stor grad råder grunnen som gyldig grunnlag for samfunnsmessige veivalg». Slike strategidokumenter er sentrale for kunnskapsproduksjonen, men de gir ikke svar på hvorfor tverrfaglighet er bedre enn annen faglighet. Er tverrfaglighet svaret på humanioras legitimitetsproblemer, eller er tverrfaglighet prosesser for markedstilpasning av humaniora? Som Kari Jegersted kommer inn på i boken Humanioras fremtid etterlyses tverrfaglighet gjerne i forbindelse med store globale problemkomplekser som klimakrisen, matvarekrisen, fattigdomsproblemet eller helse- og velferdsutviklingen. Slik begrepet om tverrfaglighet kommer frem i søknader og strategidokumenter, bygger det på et premiss om at fagene skal kunne utfylle hverandre for på den måten å skape et riktigere og sannere bilde av virkeligheten «slik den er». Fagene skal med dette utgjøre et grunnlag for politisk og økonomisk handling. Samtidig gir et slikt forskningspolitisk premiss inntrykk av virkeligheten som en ferdig formet totalitet som vi kan få innsikt i –bare vi forsker nok og fra mange ulike faglige perspektiver.
Nye tider, nye problemer
Det såkalte vitenskapsåret er startåret for arbeidet med en ny stortingsmelding om forskningspolitikk, som etter planen skal legges frem våren 2013. Den bør løfte fram humanioras positive program og egenart, ikke bare den supplerende funksjonen. SAMKUL og andre programmer gjennom Forskningsrådet vil ikke være tilstrekkelig til å bære humanioras fremtid. Globaliseringen gjør at vi tenker på verden som et sammenvevd system der komplekse problemer som klima- og finanskrise, migrasjons-, matvare- og fattigdomsproblematikk må sees i et helhetlig perspektiv. Men løsningen på disse krisene er ikke å finne innenfor det systemet som har skapt problemene. Dette påkaller den letende kritiske tanke, den vågale forestillingsevne, «de fantastiske ideenes tilbakekomst», den empatiske forståelsen av forskjelligartede menneskelige erfaringer, som Martha Nussbaum viser til – noe som ikke alltid lar seg operasjonalisere i ulike myndighetsinitierte forskningsprogrammer.

Kronikken er basert på forfatternes bidrag til antologien «Humanioras fremtid» som kom ut på Cappelen Damm Akademisk i begynnelsen av juli. Boken er anmeldt i dette nummeret av Forskningspolitikk.