Forskning

forskningsrådet 3.0 – en ny modell for forskningsprogrammet i Forskningsrådet

Forskningsrådet redegjør i denne artikkelen for resultatene av et utviklingsprosjekt som skal forbedre organisering og drift av rådets mange forskningsprogrammer.
ARVID HALLÉN, ADMINISTRERENDE DIREKTØR, NORGES FORSKNINGSRÅD
Forskning for innovasjon og bærekraft er visjonen for Forskningsrådets nye hovedstrategi. Strategien markerer et skifte ved å vektlegge at samfunnets utfordringer i større grad må utgjøre forskningens og Forskningsrådets agenda. Dette må skje på en måte som forener behovet for tematisk rettet innsats med behovet for faglig utvikling.
Høy kvalitet er avgjørende for samfunnsrelevans. Moderne forskningspolitikk handler derfor i stor grad om organisering for kvalitet og samfunnsnytte. Dette er løst både i Norge og internasjonalt ved å etablere særskilte konkurransearenaer for kvalitet og samfunnsnytte, slik vi har fri prosjektstøtte og tematiske forskningsprogrammer. Dette har dannet grunnlaget for en oppfatning om at programmer ikke i samme grad er organisert for kvalitet. Forskningsrådet vil nå utvikle programmodellen slik at det er tydelig at den også rommer mål om høy kvalitet og fagutvikling.

Programmene er et forskningspolitisk instrument for politisk og faglig styring og har i noen tilfeller blitt oppfattet å stå i veien for fri, nyskapende forskning. Samtidig har den frie prosjektstøtten blitt forstått som det eneste instrumentet for kvalitet og faglig utvikling. Et slikt bilde er unyansert, men har oppstått fordi den tematiske styringen i mange tilfeller har vært for detaljert. Denne styringen skyldes både departementenes føringer og en programdriftsmodell som har lagt til rette for nokså detaljerte føringer gjennom programplanarbeidet og en stegvis utlysning av de ulike temaområdene i planen. Programformen kan ha blitt mindre åpen for brede grunnleggende perspektiver enn det føringene fra departementene har gitt grunnlag for.

Tradisjonelt har Forskningsrådets programmer i tillegg vært tidsavgrensede satsinger med en fastsatt programperiode. Siden prioriteringene ofte er langsiktige, blir mange programmer erstattet av et tilsvarende program innenfor samme temaområde. Derfor vil vi ikke lenger definere en fast programperiode. Samtidig vil vi fortsette en utvikling mot færre, større og bredere programsatsinger. De aller fleste programmene som er etablert i Forskningsrådet, har en relativt stor bredde i sin tematiske avgrensing.

Forskningsrådet har det siste året gjennomført utviklingsprosjektet forskningsrådet 3.0. Hensikten har vært å se på hvordan programmene kan utvikles til å bli enda bedre arenaer for fagutvikling på prioriterte forskningsfelt, svare tydeligere på departementenes behov for kunnskap og samtidig utfylle de åpne utlysningene og andre sentrale støtteordninger. Målsettingen er å utvikle en programmodell som skal bidra til jevnere strategisk, tematisk og økonomisk aktivitet, slik at både volum og innretning på utlysningene blir mer forutsigbare for forskningsmiljøene. Ved siden av å omgjøre de største programmene til løpende programmer uten en fastsatt tidsavgrensning, innfører vi utlysningsplaner med bredere utlysninger og der de fleste temaene lyses ut hver gang. Forskerne skal i større grad finne et tilbud når de er klare for innsats. Den nye programdriftsmodellen iverksettes fra 2016.

 En hensikt med å etablere løpende programmer er å gi et sterkere signal til forskningsmiljøene om at det skal satses på programområdet i lang tid framover. Dette tror vi kan bidra til at studenter, rekrutter og forskere prioriterer feltet, og at ledelsen ved institusjonene legger strategier og planer for områdene. Ved siden av å gi større forutsigbarhet for forskningsmiljøene, vi vi at programmene skal kunne spille en mer stabil rolle i å videreutvikle et forskningssystem som kan svare på samfunnets og næringslivets utfordringer.
I den nye programmodellen er det et mål å unngå kraftige kursendringer. Uten en definert programperiode kan det legges opp til en mer dynamisk og løpende strategiutvikling. Hvert år kan Forskningsrådet ta opp til vurdering om det er faglige, politiske eller andre forhold som bør tilsi en justering eller endring av programmets innretning. Kursendringer vil skje mer gradvis og etter behov, og ikke som følge av på forhånd fastsatte intervaller.

Oppstart og avslutning på forskningsprogrammer gir noen unødige pauser og mer ujevn pengestrøm til et forskningsområde. Den tradisjonelle programmodellen har medvirket til store overføringer i Forskningsrådet, og alvorligere, en svært ujevn ressursstrøm mot fagmiljøene. En ny programmodell uten definerte programperioder og med en løpende strategisk utvikling vil bidra til en jevnere økonomisk ressursstrøm til fagmiljøene.

En ny programmodell innebærer også at programområdet skal ha en jevnere tematisk innsats over år. Dette er tenkt gjennomført ved at vi normalt hvert år har utlysninger i hele bredden av programområdet og at dette ikke gjøres ved en mer stegvis utvikling over år. Gjennom større programmer, bredere tematisk innretning og utlysning i hele bredden hvert år, åpner vi for større deltagelse og sterkere konkurranse og økt mulighet til å fange opp og finansiere den til enhver tid beste og mest lovende forskningen innenfor feltet. Søkere skal slippe å vente i flere år på at nettopp eget tema innenfor programområdet vil bli lyst ut. Dermed tror vi flere vil se at programmene er en arena for fagutvikling på deres felt. Det kan også gi en bedre balanse i deltagelsen mellom forskere fra instituttsektor, universiteter og høgskoler.

En viktig målsetting med den nye programdriftsmodellen er å bidra til en bredere faglig utvikling innenfor tematisk avgrensede områder. Da kan programmene være et nyttig og viktig supplement til åpne arenaer og ikke bli sett på som en uhensiktsmessig styringsform. I en viss forstand er målet å få programmene til å fungere for temaområdene slik fri prosjektstøtte fungerer for fagområdene. Begge virkemidlene skal bidra til økt forskningskvalitet, fagutvikling og samfunnsnytte på sine områder. En vesentlig forutsetning for at denne modellen skal fungere, er at departementene er bevisst på at deres rolle og Forskningsrådets oppdrag først og fremst er å bidra til forskning av høy kvalitet med stor samfunnsnytte på sitt område.

Den nye programdriftsmodellen til Forskningsrådet inngår i en utviklingsprosess som handler om organisering for kvalitet og samfunnsnytte. Dette har skjedd i flere steg. Det første og avgjørende var å etablere ett forskningsråd i Norge, som skulle få ansvar for alle fag og temaområder. Denne organiseringen innebar i stor grad å løfte de fem gamle forskningsrådene inn under én paraply. Andre steg var omorganiseringen i 2003, med tre divisjonsstyrer, hvor ett var for alle de store samfunnsutfordringene. Rådet ble mer reelt organisert som ett råd for kvalitet og samfunnsnytte. Tredje steg var omorganiseringen i 2011 hvor Forskningsrådet ble sterkere organisert mot de store samfunnsutfordringene; samfunn, velferd og helse, og energi, ressurser og miljø, men også gjennom en tydeligere organisering for henholdsvis innovasjon og for fagutvikling. Det foreløpig siste trinnet er å se på hvordan organisering av programmer og virkemidler kan videreutvikles slik at kvalitet og samfunnsnytte ivaretas i et sammenhengende system av virkemidler.