Forskning

Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond ti år etter evalueringen: En vei videre, eller ved veis ende?

Kan et fond som er eid av staten, men styrt av næringen, få frem kritisk og relevant forskning? 
Finn Ørstavik,  førsteamanuensis, Høgskolen i Sørøst-Norge
Morgenbladet har hatt flere oppslag om  Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond  (FHF) denne høsten, der de også har  snakket med meg om FHFs rolle og uavhengighet.  Jeg ledet den siste evalueringen  av fondet.

Fiskeoppdrett
Norsk akvakultur (foto: cookelma/thinkstock)

FHF finansieres 100 prosent av næringen  selv gjennom en FoU-avgift på eksporten  av all sjømat på 0,3 prosent. Styret  består av representanter for næringen.  Fondet er imidlertid eid av Nærings- og  fiskeridepartementet, og det er spesielt  fondets offentlige eierskap som har fått  Morgenbladet til å reagere. Morgenbladet  mener forskningen er styrt av næringslivsinteressene  ut fra kortsiktige og politiske  hensyn, blant annet fordi midlene tildeles  uten konkurranse.
Uavhengighet og relevans 
Tanken om at holdbar vitenskapelig kunnskap  må forskes fram av engasjerte, dedikerte  og uavhengige forskere har stått  sterkt i Norge i etterkrigstida. I denne perioden  har imidlertid også en annen idé  vunnet gehør, nemlig at forskningsinnsatsen  må konsentreres om områder som er  relevante for samfunnet. Grunnen er selvsagt  at forskning har et stort potensiale til  å bidra til kunnskapsbasert utvikling og til  innovasjon.
Bernals ideer om «the social functions  of science» ble annammet av arbeiderbevegelsen også i Norge, og Gerhardsen snakket allerede i 1945 om at vårt land  skulle bli et kunnskapssamfunn.
Forskningsinstitutter og laboratorier
Spenningen mellom forestillingene om  samfunnsrelevans og vitenskapens autonomi  kom til å prege den institusjonsbyggingen  som skjedde, og som fra de første
etterkrigsår gikk langt ut over det å øke  antallet universiteter. Instituttsektoren  skulle gi større bredde i den vitenskapelige  kunnskapsutviklingen og gjøre den mer  umiddelbart relevant for problemløsning,  det være seg i offentlig forvaltning og tjenesteyting,  eller i næringslivet.
Forskningsinstitutter og laboratorier  ble opprettet sammen med nye forsknings- finansierende organer som skulle sørge for  kunnskapsutvikling for det offentlige, for  primærnæringer og for industri.
Forskningsfinansierende institusjoner  skulle sørge for at relevant kunnskap ble  utviklet for alle de ulike sektorene i samfunnet.  I hovedsak var dette systemet  tenkt lineært: Ressurser fra statskassen  skulle tilføres miljøer og forskere, slik at  disse kunne utvikle seg selvstendig og på  egne premisser, om enn på ulike kunnskapsområder.  Slik måtte det være når  hensynet til autonomi og faglig frihet stod  sterkt.
Norges Teknisk-Naturvitenskapelige  Forskningsråd (NTNF)
Det er imidlertid et vesentlig og tidlig unntak  i dette bildet. Det er NTNF, som ble  etablert i 1946 inspirert av erfaringer gjort  i krigsforskning i Storbritannia og USA.  NTNF skulle nok også tilføre ressurser til  gode forskningsmiljøer og forskere på relevante  kunnskapsområder.
Men NTNF skulle i tillegg være en dialogarena  som ikke skulle være dominert av  akademikere. Her skulle representanter  for forskning, næringsliv og myndigheter  sammen utvikle ideer, prioriteringer og  satsningsområder. Slik var NTNFs agenda  å etablere innovasjonssystemer, snarere  enn bare å etablere kunnskapsmiljøer.
Norges forskningsråd: Bro mellom ulike  målsettinger?
Da Norges forskningsråd ble etablert i  1993, var det flere av de fem daværende  forskningsrådene som hadde tatt opp i seg  den dialogorienteringen og systembyggingstanken  som NTNF hadde stått for.
Det nye forskningsrådet skulle ta opp i  seg impulser både fra de lineære og de systemorienterte  overrislingssystemene. En av de  tungtveiende erfaringene med ulike, sektorbaserte  finansieringsorganer var nemlig  fragmentering og konflikt.
Som jeg har vist i en artikkel fra 2017  i tidsskriftet Innovation and Development1,  var den latente konflikten mellom  departementer på oppdrettsområdet blitt tydeliggjort og fikk helt konkrete uttrykk  gjennom strid mellom forskere og forskningsmiljøer  med ulike agendaer og mål.  Ett mål med nydanningen Norges forskningsråd  var å redusere støyen i et mangfoldig  og fragmentert forskningssystem.  Det nye havbruksprogrammet ble en viktig  arena og et middel til å roe gemyttene  og sørge for nødvendig samordning.
Nå skulle det nye Forskningsrådet  ikke bare drive med vitenskap, men også  med innovasjon. Rådet skulle, på samme  måte som tidligere råd, fungere som et  overrislingssystem. Det skulle tilføre ressurser  til institusjoner hvor både etablerte  forskningsmiljøer og nye talenter skulle få  utvikle seg. Allokeringsbeslutningene skulle  i siste instans tas på grunnlag av forskeres  og institusjoners eksplisitte intensjoner,  interesser og kompetanse, men i mange tilfeller  også ut fra deres villighet til å inngå  forpliktende avtaler om bestemte leveranser.
Forskningsrådet skal i prinsippet gi en  mer målrettet og fleksibel tilføring av ressurser  enn man kan få til ved å bevilge  penger direkte over statsbudsjettet. Dette  skal øke effektiviteten i norsk forskning  både på kort og lang sikt: Vekst stimuleres  der man mener det er behov for tilvekst,  og man kan la være å tilføre næring til  områder der veksten er stoppet og det ikke  lenger kommer friske skudd, eller beslutningstakerne  mener at videre vekst ikke er  verdt å prioritere.
Ved å konkretisere forpliktelsene til  leveranser av forskningsresultater, blir  Norges forskningsråd samtidig et incentivsystem for læring, fordi forskningsmiljøer,  forskere og deres arbeidsgivere  læres opp til å finne og tilfredsstille etterspørrere  etter den forskningsinnsatsen  som man ønsker å gjøre.
FHFs nærhet til næringens aktører
Det er på denne bakgrunn vi må se etableringen  av FHF, relativt få år etter at  Forskningsrådet ble realisert og mot  Forskningsrådets ønske. Hva hadde  FHF som Forskningsrådet ikke hadde?  Det mest iøynefallende er nærheten til  næringens aktører og aktivitetene der.FHF logo
Men det er også klart at Forskningsrådet  vektla den akademiske forskningen  og økonomiske og administrative kriterier  på innovasjonsrettet forsknings- finansiering, som konkurranseutsetting,  addisjonalitet og næringsnøytralitet, på  en måte som fjernet Forskningsrådet fra  næringsaktørenes virkelighet. I Forskningsrådet  i Oslo ville akademiske kriterier  og vurderinger veie tungt, og interessene  til store institusjoner som SINTEF,  NTNU og de andre universitetene ville  gjøre seg gjeldende på en helt annen  måte enn interessene til aktører som  ikke hadde legitimitet i forskningens  verden.
FHF sprang ut fra næringsaktørene  selv, deres organisasjoner og deres eksportinntekter.  Dialogen med næringen var  langt viktigere enn akademisk prestisje.  Slik var FHF i realiteten beslektet med det  gamle NTNF og ambisjonen der om å skape  systemer som kunne generere den virksomhetskritiske  kunnskapen næringer  trenger, i et format og med resultater som  næringenes folk kunne gjøre seg nytte av. I  Norges forskningsråd kunne man ikke  komme bort fra at oppdrag skulle tildeles  på bakgrunn av søkeres akademiske meritter,  altså ut fra det vi i dag kaller tellekantvurderinger.  I FHF har konkret kunnskap  om folkene, deres kompetanse og interesse for næringens reelle utfordringer  blitt tillagt mye større vekt.
I evalueringen av fondet fra 2006 fant  vi da også at det var godt samspill mellom  forskere og bedrifter, temavalg og det bedriftene  mente var deres behov. Men vi påpekte  også utfordringen ved å sikre forskernes  uavhengighet – i betydningen av å  sikre uavhengige konklusjoner, ikke temavalg.
Et nytt FHF
Når FHF igjen er satt på dagsorden, kan  dette selvsagt skyldes at fondet fortsatt  kan være en torn i øyet på Norges forskningsråd.  Like sannsynlig kan det imidler-
tid være at fondet ikke lenger kan begrunnes  på samme måte som før.
Aktørene i næringen er ikke i dag små  og avhengig av støtte i form av offentlig  finansiert forskning og utvikling. Havbruk  og fiskeri som småskalanæring er langt på  vei historie. Næringen er av stor økonomisk  betydning nasjonalt så vel som regionalt,  har global rekkevidde og er i stand til  å finansiere sine egne utviklings- og forskningsinnsatser.  Mye kan derfor tyde på at  FHF må tenkes på nytt.
Følger man dagens rådende modell for  finansiering av næringsrettet forskning,  med strategiske satsinger via konkurransebaserte  forskningsprogrammer, er det kanskje  også blitt vanskeligere å forsvare at et  departement administrerer et fond som  oppfattes som eid og styrt av næringen.
Slik jeg ser det er det utvilsomt at en  uhildet evaluering av FHF, og gjerne en  mer omfattende analyse av hvordan innovasjonssystemet  i denne sektoren ser ut i dag,  burde gjennomføres. Dette ville gi et viktig  kunnskapsgrunnlag for det som nå måtte  komme av politiske beslutninger.
1 Ørstavik, F. (2017). «Contests of institutional framing: sectorial governance and the innovation of  mass-produced Atlantic salmon.» Innovation and  Development 7(1): 63-82.


FHF SVARER PÅ ANKLAGENE
Kommunikasjonssjef Hans Petter Næs fra  FHF: Både Morgenbladet og Aftenposten  synes å mene at dere håndplukker forskere  for å få de resultatene dere ønsker dere og  for å bedre næringens omdømme. Hva sier  du til det?
hanspetter
Hans Petter Næs (foto: Dennis Klausen Fjellseth)

Det er galt, rett og slett.  Forskningsprosjektene sikres uavhengighet  gjennom blant annet FHFs standardvilkår.  Det er forskningsinstitusjonene  som velger enkeltforskere til sine  forskningsprosjekter, og næringens omdømme  er ikke en målsetting med prosjektene.
Hvorfor gjør dere ikke som Forskningsrådet  og kanaliserer alle midlene gjennom  åpne konkurransearenaer?
Konkurranseutsetting er viktig. Vi har betydelig  konkurranseutsetting, vi har fokus på  det, og den er økende.
Men vi har en annen oppgave enn  Forskningsrådet; vi skal for eksempel  kunne adressere mindre og konkrete spissede  problemstillinger for å finne konkrete  løsninger, og vi skal kunne agere raskt når  det er behov for det. Bred konkurranseutsetting  vil ikke alltid være formålstjenlig og gi best ressursutnyttelse eller være mest  effektivt for å løse oppgaven.
Mye av konflikten synes å gå på forståelsen  av hva man forstår med uavhengig  forskning. At bedrifter samarbeider med  forskningsmiljøer for å løse praktiske  problemer, er normalt akseptert. FHF er  eid av Nærings- og fiskeridepartementet  og fremstår derfor som et offentlig organ  med andre spilleregler. Men FHF finansieres  av næringen og styres av næringen.  Ville det ikke vært bedre om fondet også  var eid av næringen?
Modellen med FHF kom av både ønsket  om å øke forskningsinnsatsen samt sikre  den løpende finansieringen, en FoU-avgift  var grepet som sikret det, og derved tilknytning  til departementet.
Den tilknytningen medfører blant annet  at FHF er åpent for innsyn, både prosesser  og resultater er åpne. Det tror vi  mange vil se på som et gode, ikke minst de  som har et kritisk blikk.
Samtidig styrer næringen prioriteringene.  Noen kaller et slikt fruktbart samspill  mellom næring og myndigheter et eksempel  på «den nordiske modellen».
Finn Ørstavik argumenterer for at en mer omfattende  analyse av hvordan innovasjonssystemet  i denne sektoren ser ut i dag, bør  gjennomføres. Er du enig i det, og hvordan  bør en slik analyse gjennomføres?
En analyse av innovasjonssystemet er  sikkert av det gode, kunnskap er alltid  bra, men vi har ikke noen klar formening  om hvordan det eventuelt skulle gjennomføres.
FHF har for øvrig initiert et prosjekt  som analyserer hvordan samspillet mellom  virkemiddelapparatet, forskningsmiljøene  og næringen fungerer ut fra  målsettingen om å skape verdier.
Hva slags rolle ser du for deg at FHF skal ha i  sammensetningen av fremtidens virkemidler  for innovasjon i havbruket?
Så lenge havbrukssektoren både har utfordringer  og potensialer som trenger forskningsinnsats  for å løses eller realiseres, så  lenge ny kunnskap deles i næringen slik  det gjøres i dag, og så lenge næringen har  en struktur med svært mange selskaper av  veldig forskjellig størrelse og FoU-kapasitet,  så tror vi FHF vil fortsette å spille en viktig rolle i utviklingen av næringen. I  motsetning til for øvrig næringsfinansiert  forskning, er resultatene fra FHFs prosjekter  åpne og kan brukes av alle for å skape  verdi i den enkelte virksomhet.