Forskning

En ny fortelling om privat og offentlig sektor: Mariana Mazzucato i Norge

Mariana Mazzucato er professor i innovasjonsøkonomi ved SPRU, Universitetet i Sussex, og har i løpet av de siste par årene oppnådd å bli noe i nærheten av en internasjonal superstjerne i innovasjonsøkonomi og -politikk. Hennes bok The Entrepreneurial State. Debunking Public vs. Private Sector Myths (se Forskningspolitikk nr. 3, 2013) har vakt oppsikt verden over og gjort henne til en etterspurt foredragsholder og rådgiver i økonomi- og innovasjonspolitiske spørsmål. Norges forskningsråd lyktes i å få henne til Norge som en av hovedforedragsholderne på rådets energiforskningskonferanse i mai i år. Den som var så heldig å få plass, fikk oppleve et fyrverkeri av et foredrag.
EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK
Mot ortodoks markedsideologi
Mazzucatos budskap framstår og framføres med kraftig bredside mot gjeldende innovasjonspolitiske ortodoksi, i alle fall en ortodoksi som har vært noe nær enerådende inntil ganske nylig. Ifølge den er det gjennom markedet, i regi av private bedrifter i fri og uhindret konkurranse med hverandre, at innovasjon og nyskaping mest effektivt skjer; om stat og offentlige aktører ønsker å styre og «plukke vinnere», fører det galt av sted. En annen del av denne forestillingen om riktig rollefordeling mellom private og offentlige aktører er at staten og det offentlige av natur er byråkratiske, stivbente og omstillingsaverse; de bør begrense sin rolle til å legge forholdene til rette og rydde hindringer av veien, først og fremst ved å korrigere «markedssvikt», slik at private bedrifter, gründere og entreprenører kan utfolde sin fulle innovative kraft.
Mazzucato sier tilsynelatende det motsatte; offentlige aktører er de virkelige risikotakerne og entreprenørene, mens private markedsaktører satser med lav risiko, for kortsiktig gevinst. Historisk er det gjennom massiv satsing på forskning og teknologiutvikling i offentlig regi for å nå definerte politiske mål at grunnlaget for etterkrigstidens enorme vekst, teknologiske utvikling og sosiale endringer ble lagt. Beleggene for at den ortodokse fortellingen om offentlig og privat sektor er feil er, paradoksalt nok, hentet fra etterkrigstidens USA, selve markedsideologiens hjemland. De store teknologiske revolusjonene i etterkrigstiden – innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi, bioteknologi, nanoteknologi – har oppstått som et resultat av enorme formålsstyrte («mission-oriented») statlige satsinger, i regi av dedikerte offentlige institusjoner. Forsknings- og teknologiprogrammer for å løse definerte mål innenfor forsvar, helse, romfart og energi,drevet av organer som DARPA, NIH, NASA og flere andre, har skapt det teknologiske grunnlaget for å nå definerte politiske mål, med omfattende ringvirkninger langt ut over de opprinnelige formål og sektorer.
Omvurdering av det offentliges rolle
Men Mazzucatos budskap er ikke riktig så «anti-privat» som det kan høres ut som; hun erkjenner at private aktører er innovative og at marked og konkurranse er viktig. Det hun først og fremst er kritisk til er en «fortelling om offentlig og privat sektor» som fører til at betydningen av offentlig satsing og lederskap ikke i tilstrekkelig grad blir erkjent og anerkjent. Det er særlig et problem nå når det igjen er nødvendig med satsinger av tilsvarende art og omfang som tidligere i etterkrigstiden. For hennes budskap passer, tross sin konfronterende form, som hånd i hanske nettopp i sammenhenger som Energiforskningskonferansen er eksempel på. Der er alle enige om betydningen av kraftig, målstyrt offentlig satsing på forskning og innovasjon for å utvikle fornybar energiteknologi. Slike målstyrte satsinger har ofte blitt pakket inn i retoriske krigsmetaforer; på 1970-tallet var det snakk om «war on cancer», i Kina omtaler ledere sin enorme satsing på forskning og teknologi på fornybar energi som ledd i en «war on pollution», og det er ifølge Mazzucato kanskje i de banene en må tenke for at den store «faseforandringen» som omlegging til «grønn økonomi» medfører, skal bli politisk mulig.
På ett punkt har Mazzucatos budskap særlig politisk brodd. Hun er sterkt kritisk til den skjeve fordelingen mellom private og offentlige av henholdsvis risiko og utbytte av innovasjon. Slik bl.a. skattesystemet fungerer, dels som følge av at «fortellingen om offentlig og privat sektor» har lagt premissene, tar fellesskapet det meste av risikoen mens de private får utbyttet: en «kollektivisering av risiko» motsvares av en for vidtgående «privatisering av godene». Konsekvensen av at en i større grad anerkjenner at offentlig og privat sektor har komplementære roller i innovasjon, bør være at stat og fellesskap får mer tilbake av utbyttet fra kommersielle innovasjoner. Det kan bidra til finansieringen av neste teknologi- og innovasjonsrunde.
Klimaforliket
At budskapet om det offentliges aktive rolle passet svært godt for denne anledningen, framgikk bl.a. av innlegget fra rådets direktør Arvid Hallén. Han understreket betydningen av den store satsingen på forskning for fornybar energi som klimaforliket i Stortinget i 2008 innebar. Dette er, påpekte han, «det mest spektakulære forskningspolitiske initiativ i min tid». I en ny rapport fra Forskningsrådet framgår det at klimaforliket har gitt et kraftig løft til denne energiforskningen: antall doktorgrader er firedoblet, næringslivet har økt sin forskning med 230 prosent, og 11 store sentre for miljøvennlig energi er etablert. Satsingen ga en forutsigelig opptrapping over flere år. Det er en modell Hallén gjerne gjør mer bruk av i kommende langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Han berømmet også den nye regjeringen for at den vil forsterke klimaforliket.
Olje- og energiminister Tord Lien (FrP) bekreftet at denne forsterkingen av klimaforliket vil komme, selv om Fremskrittspartiet var eneste parti i Stortinget som ikke signerte forliket. Men, sa han, og bekreftet kanskje indirekte at fortellingen om offentlig og privat sektor som Mazzucato går i rette med, lever i beste velgående: «myndighetene skal legge forholdene til rette for utviklingen av ny teknologi, men det er ikke den nye regjeringens ambisjon at myndighetene skal gjøre jobben». For å understreke poenget sa han at «det var ikke president Bush som oppfant iPhone’en eller president Obama som oppfant iPad’en». Dermed spilte han direkte opp til de spørsmål Mazzucato tok opp i sitt innlegg, med motsatt vinkling og konklusjon. «Jeg benekter ikke at Steve Jobs var et geni på design og brukervennlighet», sa hun, «mitt poeng er at Jobs kunne sette sammen eksisterende teknologier som var utviklet gjennom offentlig satsing, selv utfører Apple knapt nok noe egen FoU».