Forskning

En godt mottatt melding for å styrke utdanningens stilling ved universiteter og høgskoler

Regjeringen la i februar 2017 fram sin lenge annonserte melding Kultur for kvalitet i høyere utdanning (Meld. St. 16 (2016-2017)). Den har fått en overveiende positiv mottakelse. Enigheten synes å være stor om at tiden nå er inne, og vel så det, for at regjeringens politikk for å styrke kvalitet i utdanning og forskning endelig også rettes direkte og eksplisitt mot utdannings- og undervisningssiden ved de høyere utdanningsinstitusjonenes virksomhet.
EGIL KALLERUD, FORSKNINGSPOLITIKK

Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning i 2014 handlet mye om forskningskvalitet, men inneholdt, etter manges mening og tross navnet, lite om høyere utdanning; strukturreformen fra 2015 har mest handlet om robuste institusjoner og mer indirekte og generelt om kvalitet. Med kvalitetsmeldingen bringes institusjonenes hovedoppgave øverst på kvalitetspolitikkens dagsorden; når alt kommer til alt, er rasjonalet for deres forskning i svært stor grad å være et instrument for å levere god utdanning og undervisning.

Meldingens utgangsdiagnose av status for kvaliteten på norsk høyere utdanning minner mye om kvalitetsdiagnosen av norsk forskning: kvaliteten er gjennomgående bra, og utviklingen går i riktig retning, men det er fortsatt rom for forbedring. Situasjonsbeskrivelsen indikerer at forbedringsrommet kan være betydelig; vi leser at gjennomføringen er for svak, studenter får høye karakterer tross liten innsats, det er utstrakt mangel på helhet og sammenheng i utdanningsprogrammene, aktive læringsformer brukes for lite, og, ikke minst, det gis lite kreditt for pedagogisk kompetanse og læringsresultater: «Det er mer fremmende for karrieren å satse på forskning enn på utdanning og utvikling av ny undervisningspraksis og nye utdanningsprogrammer». Dette er også institusjonenes egen oppfatning om situasjonen, lar meldingen oss forstå, beskrivelsen samsvarer med innspillene til meldingen.

Det er en tydelig rød tråd i meldingen at institusjonene selv har hovedansvaret for at den utdanningen de tilbyr holder høy kvalitet; utdanningskvalitet er først og fremst kulturavhengig, og kvalitetsforbedringsarbeidet må foregå lokalt, i institusjonenes egen regi. Autonomi og faglig og akademisk frihet er, understreker regjeringen, forutsetninger for at institusjonene skal kunne levere god utdanning. Dette er oppgaver knyttet til universiteters og høgskolers egenart som kunnskapsorganisasjoner, «hvor faglig beslutningsmyndighet må være distribuert». Meldingens klare forankring av kvalitetsansvaret hos institusjonene og fagmiljøene selv balanseres likevel og modereres av en like klar understrekning av behovet for og berettigelsen av politisk styring og kontroll: Autonomi, faglig frihet og lokalt ansvar «fjerner ikke det politiske ansvaret for universitetene og høgskolene», det er om å gjøre å finne «en god balanse mellom tillit og kontroll». Myndighetene «må ha en tydelig rolle»; de skal formulere overordnede mål, føre kontroll med at målene nås, vurdere endringsbehov og føre tilsyn med at studentenes og samfunnets utbytte er godt nok.

Balansen i meldingens politikk mellom lokalt ansvar og politisk styring framkommer etter det som en blanding av mange mer og mindre generelt formulerte forventninger og enkelte mer absolutte krav som regjeringen stiller til institusjonene, samt et knippe tiltak som regjeringen selv vil iverksette.

Blant forventningene som regjeringen har til institusjonenes ledelse og fagmiljøer, er blant annet at de skal:

  • gjøre økt bruk av fagfellevurdering og kollegaveiledning i arbeidet med å utvikle gode utdanningsopplegg;
  • sørge for helhet, sammenheng og kvalitetssikring i studieprogrammer i kraft av programledelse med tilstrekkelig tydelig mandat og handlingsrom;
  • benytte lærings- og vurderingsformer som understøtter dybdelæring;
  • utarbeide ambisiøse mål for studentutveksling;
  • iverksette tiltak for å styrke studiesøkendes og studenters grunnlag for å ta gode valg og gjennomføre studiene;
  • samhandle godt med samfunns- og arbeidsliv;
  • forske mer på egen utdanning;
  • videreføre arbeidet med å redusere frafall.

 

Men i miksen er det også enkelte mer absolutte krav til institusjonene om å:

  • etablere pedagogiske meritteringssystemer for å stimulere til økt undervisningsinnsats og belønne viktig utviklingsarbeid. Disse skal være på plass innen to år;
  • sette som betingelse for ansettelse av fagpersoner uten nødvendig pedagogisk kompetanse at de skaffer seg denne kompetansen innen ett år;
  • benytte sensorveiledning til alle eksamener.

 

Endelig lister meldingen opp noen tiltak og vedtak som regjeringen selv vil iverksette. I et par tilfeller er det vedtak som gir institusjonene økt handlingsrom (adgang til å fastsette spesielle opptakskrav for enkeltutdanninger; redusere bruken av rammeplaner for i større grad å overlate utviklingen av læringsutbyttet til samarbeid med arbeidslivet). Viktige tiltak ellers er:

  • revisjon av forskrift om ansettelse og opprykk i kombinerte undervisnings- og forskerstillinger der det stilles krav om pedagogisk basiskompetanse og undervisningserfaring ved ansettelse i alle faglige stillinger, og suksessivt høyere krav til undervisningskompetanse for stillinger som professor og dosent enn for stillinger på lavere nivå;
  • aktiv rolle på overordnet nivå for å styrke samarbeid og arbeidsdeling i systemet, ved bruk av utviklingsavtaler og ved å legge til rette for dialog og prosesser med sikte på å utvikle et helhetlig nasjonalt utdanningstilbud;
  • aktiv stimulering til utvikling av tilbud til de mest talentfulle og motiverte studentene, blant annet i form av forskerlinjer i flere studier;
  • eventuell opprettelse av ny stilling som «praksisprofessor», etter vurdering «i samarbeid med institusjonene og organisasjonene».

 

To særskilte ordninger skal etableres på nasjonalt nivå for å understøtte arbeidet med utdanningskvalitet:

  • en nasjonal portal der kvalitetsindikatorer og relevante kunnskapskilder er samlet;
  • en nasjonal konkurransearena som samler etablerte og nye virkemidler under NOKUT, SIU og Forskningsrådet, blant annet ordningen med «Sentre for fremragende utdanning».