Forskning

Debatt: Sentre for fremragende utdanning – satsing med ambisjoner

Under tittelen «Sprik mellom ambisjoner og satsing» publiserte Forskningspolitikk i forrige utgave en kronikk om Sentre for fremragende utdanning (SFU). I dette innlegget vil NOKUT, som forvalter SFU-ordningen, nyansere enkelte punkter i ordningen og oppklare noen misforståelser i kronikken.
HELEN BRÅTEN, AVDELINGSDIREKTØR, NOKUT
helen.braten@nokut.no
OLE-JACOB SKODVIN, AVDELINGSDIREKTØR, NOKUT
ole-jacob.skodvin@nokut.no
Kronikkens forfattere, Per Olaf Aamodt og Tone Cecilie Carlsten, undres over hvorfor SFU ikke har fått mer (kritisk) oppmerksomhet i sektoren. Er det mangel på interesse, spør de. Dette fremstår som et underlig spørsmål når SFU-ordningen samtidig blir bedømt som «et attraktivt og prestisjefylt virkemiddel» og at det er «liten tvil om at den oppfattes som et godt organisert tiltak for å fremme kvalitet i utdanningssektoren» som det var knyttet stor interesse til. Interessen for ordningen ble bekreftet ved nesten 100 deltakere på NOKUTs informasjonsseminar i april og totalt 24 SFU-søknader. Det er derfor vanskelig å si seg enig i forfatternes konklusjon om «mangel på interesse» for ordningen. Vår forståelse er at sektoren lenge har etterspurt midler som gjør det mulig å satse på utdanning. SFU gir denne muligheten.
Det påpekes også at det var uklarhet rundt kriteriene og mandatet for ordningen i perioden 2008-2011. Dette er helt naturlig. NOKUT fikk i oppdrag av Kunnskapsdepartementet (KD) å forvalte ordningen i 2010. Først i 2011, til første utlysning, var kriteriene utviklet. Usikkerheten forklares ved at dette var et nytt tiltak.
Kronikkforfatterne fremhever videre at i motsetning til Sentre for fremragende forskning (SFF), skal SFU ikke ha en elitistisk karakter, ettersom det ikke er snakk om å gi senterstatus bare til utdanninger som tar opp de beste studentene. SFU er opplagt en nasjonal prestisjeordning hvor målet nettopp er å anerkjenne og skape rom for å videreutvikle de beste utdanningspraksisene. Studentenes læringsutbytte er i fokus. Eksellens må imidlertid defineres bredere og mer komplekst enn inntakskvalitet når det gjelder SFU-ordningen. Årsaken til at ordningen kalles fremragende «utdanning» og ikke undervisning eller læring er at man ønsker et bredere fokus på hele utdanningsvirksomheten.
Et sentralt poeng er at sentrene både skal videreutvikle egen fremragende utdanningskvalitet og spre erfaringer fra sentervirksomheten. Dette leder oss til en annen misforståelse: at det ikke finnes planer for spredning av resultater fra sentrene, slik det hevdes i kronikken.
NOKUT er som forvalter av ordningen bevisst på at formidling og spredning av resultater er en sentral del av SFUordningen. En av årsakene til at den britiske senterordningen ikke oppnådde bedre resultater var liten spredning av resultater og kunnskap fra sentrene. Derfor er spredningsaspektet fremhevet i kriteriene for tildeling, og vi følger opp dette.
Sentrene har primæransvar for spredning. Søkere må dokumentere gode og realistiske planer for utvikling og spredning av kunnskap og resultater. Dette er en avgjørende faktor for tildeling av status som SFU og derfor en av hovedfaktorene som vurderes i behandlingen av søknadene. NOKUT har medansvar for spredning av kunnskap om ordningen og av resultater. Vi er i tett dialog med pilotsenteret om spredningsarbeidet, og samarbeidsformene vil bli formalisert og utvidet når det oppnevnes flere sentre. Planene utarbeides i dialog med KD samt andre relevante aktører som Kunnskapssenteret.
På resultatsiden ser vi allerede nå at ordningen har økt bevisstheten om utdanningskvalitet og dokumentasjon av gode utdanningspraksiser og indikatorer. Alle søkermiljøer fra 2011 fremhever at SFU har skapt bevissthet om eget utdanningstilbud og utdanningskvalitet, også de som ikke nådde opp.
I likhet med kronikkforfatterne ser NOKUT gjerne at bevilgningene til SFU økes. Vi tror potensialet for å gjøre enda mer er til stede med en romsligere ramme, og ikke minst vil det være en tydelig markering av én av intensjonene bak SFU-ordningen: å markere at utdanning og forskning er likeverdige områder. Ønsket om større bevilgninger reduserer likevel ikke betydningen av ordningen. Vi kan heller ikke se at rammene vanskeliggjør en satsing på utdanningskvalitet. For første gang har vi fått et nasjonalt tiltak som gir både ressurser og prestisje til de som ønsker å satse på fremragende utdanning.