Hvis arbeidslivet er så viktig som alle sier, hvorfor er arbeidslivsforskningen blitt så lite viktig, spør forfatteren av dette innlegget.
ANTHONY KALLEVIG, UTREDNINGSLEDER, LO
Anthony.Kallevig@lo.no
Arbeidslivet gjennomgår store endringer og er sterkt preget av de store globale samfunnsutfordringene, innenfor migrasjon, helse, miljø, demokrati, likeverd og en rettferdig og bærekraftig samfunnsutvikling. Finanskrisene de siste åtte år har vist hvor sårbar en åpen internasjonal økonomi er, og fallet i oljeprisene har skapt store utfordringer for mennesker og myndigheter. Sammen med de teknologiske utfordringene knyttet til Industri 4.0 og digitaliseringen av samfunn og arbeidsliv vil dette resultere i nye typer arbeidsliv og arbeidsmarkeder.
Utviklingstrekkene er blitt mer komplekse, og det er et voksende behov for forskning som belyser hvordan disse utfordringene faktisk preger det som skjer ute på arbeidsplassene.
Den samfunnsfaglige arbeidslivsforskningen og de samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøene i Norge holder høy kvalitet og har høy relevans, men deres makro- og kvantitativt orienterte studier er ikke lenger tilstrekkelige.
Den stadig mer komplekse utviklingen krever at denne forskningen må kombineres med de ingeniørvitenskaplige fagene, men også med den kvalitative arbeidslivsforskningen. Derfor er det på høy tid at den kvalitative aksjonsforskningen gjenopplives. Vi trenger mer forskning for å kunne forstå det som faktisk skjer, og hvordan nye arbeidsformer og virksomhetstyper vil påvirke de tradisjonelle. Hvordan påvirkes verdiskapingen, produksjonsprosessene, menneskene, partsrelasjonene, tilsettingsformene, avlønningen, pensjonene, etc.? Hvilke nye kompetansekrav blir arbeidstakerne stilt overfor som følge av digitaliseringen?
Vi trenger mer sammenhengende analyser for å kunne utvikle en mer sammenhengende politikk, en politikk som er mer konsistent i forhold til utviklingen på arbeidsplassene og i arbeidslivet.
Det heter seg at forskningen skal gi økt innsikt, forståelse og kunnskap til nytte for arbeidslivets aktører, myndigheter og forskere og bidra til utforming av politikk og gjennomføring av praktiske tiltak i virksomheter og i forvaltningen. Men hvordan skal dette kunne skje når det snart ikke lenger eksisterer forskere eller forskningsmiljøer som forsker på det som skjer «i» arbeidslivet, og ikke «på» det?
Oppbyggingen av norsk arbeidslivsforskning på 1950-tallet ved ISF, UiO og senere IFIM og AFI bidro til at norsk arbeidslivsforskning 30 år senere fikk en verdensledende posisjon. Den industrielle demokratiseringsprosessen, teknologi- og arbeidsmiljøutviklingen, rasjonaliseringsprosjektene etc., bidro i vesentlig grad til dette renommeet. Det gjorde også LO og NHOs Samarbeidsutvalg og senere deres Fellestiltak for bedriftsrettede utviklingstiltak (HABUT/HF-B/HF) som ble utviklet gjennom et nært samspill med framstående og internasjonalt anerkjente norske arbeidslivsforskere. Samarbeidet ledet i sin tur til forskningsprogrammene BU-2000 og VS- 2010 og ikke minst EDWOR, ph.d.-programmet med fokus på bedriftsutvikling og arbeidsforskning.
Den aksjonsrettede, kvalitative arbeidslivsforskningen utviklet seg raskt, og forskerne og forskningsmiljøene hadde omfattende innsikt i det som pågikk på arbeidsplassene, hovedsakelig i industribedriftene.
Bortsett fra BU-2000 programmet skjedde det lite innenfor arbeidslivsforskningen. Ulike programmer i Forskningsrådets regi fokuserte på velferdsforhold, sykefravær og helse, migrasjon og arbeidsmarked. En analyse av norsk arbeidslivsforskning på slutten av 1990-tallet bidro til at Forskningsrådet etablerte Arbeidslivsforskningsprogrammet i 2001. Til å begynne med var flere av prosjektene relatert til det som skjedde «i» arbeidslivet, men etter hvert ble det mer «på og om» med fokus på helse, sosiale, arbeids- og velferdspolitiske forhold.
Samlingen av alle de ulike programmene i dagens VAM-program var viktig for den samfunnsfaglige arbeidslivsforskningens videre utvikling. Men for den tradisjonelle arbeidslivsforskningen har utviklingen dessverre gått motsatt vei. Manglende interesse fra myndighetene og ulike regjeringer, sviktende etterspørsel fra virksomheter i privat og offentlig sektor og synkende interesse fra organisasjonene i arbeidslivet har alle bidratt til nedbyggingen av denne forskningsdisiplinen. Som følge av dette har forskere og forskningsmiljøer på våre fremste arbeidsforskningsinstitusjoner og fakulteter i UoH-sektoren blitt kraftig nedbygd de siste 10 årene.
Noen hevder også at vi for lengst er kommet under den kritiske massen for å kunne hevde at det fortsatt eksisterer aksjonsrettede arbeidslivsforskningsmiljøer i Norge.
Det har vist seg at det ikke er nok bare å snakke om at arbeidslivsforskningen er viktig, det må også handles i form av egne forskningsprogrammer som kan belyse hvordan ulike arbeidsplasser skal bidra til å finne løsninger på de store samfunnsutfordringene.
Vi trenger en revitalisering av norsk arbeidslivsforskning. Vi trenger miljøer som kan fokusere på framtidens arbeidsliv. Arbeidets innhold, organisering og ledelsesformer og den norske arbeidslivsmodellen vil bli sterkt endret av digitaliseringen. Vi trenger gode forskere og forskningsmiljøer som tar aktivt del i debatten om framtidens arbeidsplasser og hvordan vi vil at det gode arbeidsliv skal utvikles i en ny tid.
