Forskning

Bygg norsk innovasjonspolitikk på norske fortrinn

Ifølge internasjonale rangeringer er Norge et lite innovativt land. Men disse rangeringene tar ofte utgangspunkt i en lineær modell der innovasjon forstås som først og fremst en vitenskaps- og forskningsbasert aktivitet. Ifølge forfatteren av denne artikkelen passer denne modellen og målemetodene som er basert på den, dårlig til mye av det som foregår i norsk næringsliv. En skjev oppfatning av hvordan innovasjonsaktivitet foregår kan føre til feilgrep i innovasjonspolitikken, påpeker han.

ARNE ISAKSEN, PROFESSOR, UNIVERSITETET I AGDER
arne.isaksen@uia.no
Ett eksempel på internasjonale rangeringer er EUs målinger av lands innovasjonsresultater. Norge ligger under EU-snittet på denne målingen, mens særlig Sverige, og også Danmark og Finland, regnes som langt mer innovative (se tabell 1). Målingen bruker bl.a. antall patenter i forhold til BNP og antall ansatte og konkurranseevne i det som kalles «kunnskapsintensive aktiviteter» som indikatorer. Slike indikatorer fanger ikke opp bredden i norsk næringsliv med mye råvarebaserte næringer med relativt lite patentering og lav relativ FoU-innsats (men som likevel er del av et forskningsbasert, nasjonalt innovasjonssystem).
Forskningspolitikk 2-2014_tab. s. 16 (1)

Det er grunn til å tvile på relevansen av indikatorene når Norge med en ledighetsprosent på omtrent fire plasseres på samme nivå som Spania med en ledighet på 26 prosent. I hvert fall tyder ledighetstallene på at norsk næringsliv har vært mye mer omstillingsdyktig i møte med globale nedgangstider enn det spanske.

Den vitenskapsbaserte modellen
Den refererte EU-rangeringen og mye politikk for å styrke næringslivets innovasjonsevne bygger på den vitenskapsbaserte modellen. Den sier at innovasjonsaktivitet starter med forskningsaktivitet, som gjerne har preg av grunnforskning. Forskningen kommersialiseres og gir grunnlag for innovasjoner i form av nye, forskningstunge bedrifter og omfattende patentering. Denne måten å forstå innovasjonsaktivitet på er høyst levende og har sterke støttespillere. Og modellen har betydning; offentlig finansiert forskning bidrar sterkt til å utvikle ny teknologisk kunnskap som gir grunnlag for radikale innovasjoner og nye bransjer. Spesielt har det offentlige finansiert risikofylt forskning som private selskaper i liten grad har villet gjøre, slik bl.a. Mariana Mazzucato nylig har fremhevet (se Forskningspolitikk, nr. 3, 2013) Den vitenskapsbaserte modellen må imidlertid ikke få hegemoni på forklaringer på hvordan all innovasjonsaktivitet foregår. De måleindikatorer den særlig fremhever betydningen av – som patentering og ansatte i forskningstunge bransjer – kan også bli bestemmende for ressursinnsatsen, som dermed blir lite treffende for Norges del, der innovasjon stort sett foregår på andre måter enn den lineære modellen legger til grunn.

Sterkere på konkurranseevne
Når oppmerksomheten flyttes fra innovasjonsresultat til konkurransestyrke, kommer Norge høyere opp på internasjonale rangeringer. Oversikter for global konkurransestyrke fra World Economic Forum plasserer de nordiske landene blant de 15 mest konkurransedyktige økonomiene av nesten 150 land (se tabell 2). Finland og Sverige har hatt topp-plasseringer i en årrekke, men også Norge og Danmark er jevnlig høyt plassert.

Forskningspolitikk-2-2014_tab_-s_-16-2

Plasseringen som land oppnår for global konkurransestyrke, er satt sammen av 12 enkeltindikatorer. Tabell 2 viser to av disse. «Institusjoner» viser i hvilken grad rammeverket av lover, regler og offentlige myndigheter er forutsigbart og næringsfremmende. Den andre indikatoren skal vise evnen som næringslivet i et land har til å ta i bruk ny teknologi. Vi ser at Norge og de nordiske landene skårer høyt på begge indikatorene.

Lærende organisasjoner
Ser vi nærmere på hva som kan ligge bak nordiske lands høye skår på indikatoren for teknologisk fornyelse, så sammenfaller den med funn som arbeidslivsforskere, bl.a. Bjørn Gustavsen, har gjort om at lærende organisasjoner er en viktig styrke ved norsk, og nordisk, næringsliv. Figuren under viser kjernen i denne argumentasjonen. Den er basert på en europeisk spørreundersøkelse om sider ved arbeidsforholdene i ulike lands økonomier, og den viser at Norge og andre nordiske land utmerker seg ved at en stor andel personer både lærer nytt og får muligheter til å bruke egne ideer i arbeidet. Både EU sett under ett og store EU-land skårer betydelig lavere på begge indikatorene.

Forskningspolitikk 2-2014_fig. s. 17

Resultatene figuren viser samsvarer også med resultater fra andre studier. I store deler av norsk og nordisk arbeidsliv er ansvar og beslutninger desentralisert, det er gode muligheter for å ta initiativ «på gulvet», arbeidsoppgaver er varierte, og læring og endringer er innebakt i arbeidet. Det gjør det mulig å utnytte mange ansattes kompetanse, erfaring og initiativ for stadig å oppgradere bedriften på mange områder. At arbeidsstyrken samtidig er godt utdannet, kan gi betydelig styrke til innovasjonsprosesser.

Bengt-Åke Lundvall og Edward Lorenz sammenliknet i en studie fra 2012 omfanget av læring i arbeidet i ulike land med tallene fra studien som ligger til grunn for figuren. Den viste at nordiske land (bortsett fra Norge som ikke var med i analysen) har en langt høyere andel lærende organisasjoner enn sør-europeiske land. Forskjellen er begrenset på ledernivå, mens arbeidere i Norden lærer nytt og kan bruke egne ideer til å forbedre måten arbeidet utføres på i langt større grad enn arbeidere i Sør-Europa. At mange ansatte kan bruke sine erfaringer og kunnskap til å fremme forslag til forbedringer, gir bedriften større innovasjons- og omstillingsevne enn når denne muligheten er reservert for ledere.

Bred medvirkning pluss forskningsbasert kunnskap
Disse studiene og annen forskning viser at innovasjon i norsk næringsliv i stor grad er erfaringsbasert og medarbeiderdrevet. Det kan gi lav uttelling på målinger som er basert på den vitenskapsbaserte innovasjonsmodellen, der omfang av patenter, ansatte i forskningsintensivt næringsliv og FoU-innsats er viktige indikatorer. Like fullt kan omstillingsevnen og konkurransestyrken være god.

En mulig svakhet med erfaringsbasert og medarbeiderdrevet innovasjon er imidlertid at forbedringene bygger på erfaringer som ansatte i første rekke erverver ved å takle utfordringer som oppstår i virksomheten og for å tilfredsstille krav fra kunder. Det fører til at bedrifter først og fremst blir stadig flinkere på noe de allerede er flinke til. Det er viktig nok, men erfaringsbasert kunnskap vil ofte ikke strekke til når bedrifter må gjøre ting veldig annerledes. Forskningsbasert kunnskap er derfor sentralt for å styrke evnen til større omstillinger i eksisterende bedrifter. Men den vitenskapsbaserte modellen legger ensidig vekt på forskning som grunnlag for innovasjon, mens den erfaringsbaserte modellen derimot legger vekt på forskning som én av flere kunnskapskilder i en kompleks innovasjonsprosess.

Bygg på norske fortrinn
Den styrken norsk nærings- og arbeidsliv har ved at innovasjon i stor grad skjer gjennom bred medvirkning og lærende organisering bygger på noen spesielle historisk betingede sosiale og kulturelle forhold, blant annet at Norge er et egalitært samfunn med små sosiale forskjeller. Som det framgår av figuren, medvirker vanlige ansatte i innovasjonsprosesser i langt mindre utstrekning i det klassedelte Storbritannia og det elitistiske Frankrike.

Mange lands innovasjonspolitikk baserer seg på den vitenskapsbaserte innovasjonsmodellen og preges av sterk satsing på forskning og på utvikling av forskningstunge bransjer som bioteknologi og nanoteknologi. Det er en strategi som møter sterk og økende konkurranse, blant annet fra Kina. Det er langt vanskeligere for andre land å kopiere den norske modellen med lærende organisasjoner enn å bruke mer penger på forskning. Den vitenskapsbaserte innovasjonsmodellen må derfor ikke få hegemoni som eneste måte innovasjoner oppfattes å skje på og som politikken skal bygges på – spesielt ikke i Norge som har en historisk betinget styrke knyttet til en annen innovasjonsmodell.