Forskning

Bøker: Universitetenes tilpasningsevne

Universitetene stilles i dag overfor en rekke utfordringer. I mange land har finanskrisen ført til reduksjon i offentlige bevilgninger, samtidig som det stilles økte krav til kvalitet og relevans. Denne boka handler om hvordan universitetene evner å håndtere problemene.

PER OLAF AAMODT, FORSKER, NIFU
per.aamodt@nifu.no

Begrepet «resilient» (levedyktig, elastisk) i bokas tittel er et uttrykk for individers eller organisasjoners evne til å tilpasse seg og forberede seg på store endringer. Bokas 14 kapitler belyser fenomenet fra forskjellige synsvinkler i en europeisk sammenheng. Boka er redigert av tidligere professor ved Universitetet i Stavanger, Jan Erik Karlsen, og professor Rosalind M.O. Pritchard, Universitetet i Ulster. Forfatterne kommer ellers fra Danmark, Finland, Tyskland, Irland, Norge, Spania og Storbritannia.

Temaene i boka veksler mellom organisasjonsteoretiske analyser av universitetenes evne til tilpasning, gjennomgang av de globale trendene som skaper utfordringene, og eksempler fra noen land. Utgangspunktet synes å være at universitetene er i en krise. Denne oppfatningen er ikke ny, den kom for alvor fram i Storbritannia under Margaret Thatcher. Men finanskrisen i 2008 har forsterket problemene med å opprettholde en faglig bærekraftig høyere utdanning når budsjettene krymper og den internasjonale konkurransen øker.

Både Ellen Hazelkorn og Jouni Kekäle redegjør imidlertid for hvordan universitetene står overfor også andre og kanskje mer varige problemer. De økende kravene til relevans og til at kunnskapen skal bidra til økonomisk utvikling må balanseres mot å bevare faglig dybde og uavhengighet. Den tradisjonelle måten å drive utdanning på utfordres av moderne teknologi som e-læring og Mooc (massive open online courses). Dessuten hevdes det at det post-moderne samfunnet preges av hastverk og en tendens til raske beslutninger i næringsliv og politikk, trekk som står i motsetning til det som er et særpreg ved høyere utdanning. Universitetene har riktignok vist evne til å overleve i omskiftelige tider gjennom tusen år, men det er mulig at det de nå står overfor, er av en helt annen karakter.

Storbritannia er fortsatt et av landene hvor tegnene til gjennomgripende endringer er mest synlig. Rosalind M.O. Pritchard peker på at økte studieavgifter har redusert rekrutteringen av studenter, og mange søker seg til studier i land med lavere avgifter. Tapet av innenlandske studenter forsøkes oppveid gjennom flere utenlandske, en uintendert form for internasjonalisering. Dessuten er det klare tegn til redusert faglig bredde, og det gis ikke lenger basisfinansiering til humaniora og samfunnsfag, det er STEM-fagene som får oppmerksomhet.

Norge er på mange måter et unntak på grunn av sterk økonomi, men også her skjer det betydelige endringer, slik Pål Bakken og Ingrid Storm skriver. Grensene mellom universiteter og høgskoler blir mindre skarpe, det pågår flere prosesser med sammenslåing, og i løpet av de siste ti årene har flere høgskoler fått sin status oppgradert til universiteter. Så langt er det uklart hva som har blitt konsekvensene av oppgradering eller sammenslåing for institusjonene. Er de blitt mer attraktive blant søkerne, har forskningen fått et løft, og har utdanningskvaliteten økt?

Også i Irland pågår sammenslåing av institusjoner, men Mathias Klumpp finner ikke noen klar sammenheng mellom institusjonsstørrelse og effektivitet.

Utfordringene for universitetene har gitt opphav til mange endringer i universitetenes styrings- og ledelsesformer, også ved grunnenhetene. Rollen som instituttleder har endret seg markant. I Danmark analyserer Lise Degn tre distinkte karaktertrekk ved instituttledelse i spenningen mellom management og akademia: å skjerme, å koordinere eller å sette agendaen.

For å styrke universitetenes «resilience» letes det hovedsakelig etter reformer i styring og ledelse. For det første framhever Jan Erik Karlsen at det er nødvendig å være i forkant, ikke bare tilpasse seg det som skjer. For det andre framheves betydningen av åpenhet og inkludering framfor en hierarkisk styringsmodell. Den norske modellen har ifølge Stig A. Selmer-Anderssen sterke preg av «organiserte anarkier», som synes å bidra til at utfordringene utenfra kan håndteres på en god måte.

I et avsluttende kapittel legger Gudmund Hernes vekt på universitetenes evne til å overleve og på universitetene som en tusen år lang suksesshistorie. På den bakgrunn er han optimist, og på den bakgrunn kan en spørre om ikke universitetenes suksess i noen grad er en trussel, siden suksessen har ført til enorm vekst og skapt stigende forventninger i samfunnet.

Denne boka gir et innblikk i utviklingstrekk som er sentrale internasjonalt, men som det også er lett å kjenne igjen i Norge. Det er imidlertid en svakhet ved boka at den for ensidig legger vekt på universitetene som organisasjoner, mens det trolig er kjernevirksomheten, utdanning og forskning, som er mest avgjørende for universitetenes fortsatte evne til å overleve.

JAN EGIL KALRSEN OG ROSALIND M.O. PRITCHARD (ED.): RESILIENT UNIVERSITIES. CONFRONTING CHANGES IN A CHALLENGING WORLD. PETER LANG 2013.